I et samfunn med et ekstremt fokus på utseende og ytre kvalifikasjoner kan det være vanskelig å kjenne sin egen verdi. Vi blir bombardert med reklame som forteller oss at vi burde slanke oss, pynte på utseendet vårt eller endre oss på andre måter. For meg kan også uenigheter, kritikk eller ensomhet trigge en følelse av verdiløshet. Eller rettere sagt, den gjør det vanskeligere å føle min egen verdi, så jeg glemmer den for en stund.   

Jeg fikk opp en «Dancing challenge» i feeden min for noen uker siden og tenkte: Ja, dans gjør meg lykkelig, jeg prøver dette. Man skulle danse litt hver dag. Men først måtte man fylle ut et skjema med forskjellige spørsmål om motivasjon etc. Og så kom det: vekt. Jeg tenkte: hvorfor trenger de å vite vekten min? Siden jeg ikke har vekt hjemme, måtte jeg gjette på sånn ca hvor mye jeg veier og førte det pliktskyldig inn. Men så eskalerte det: ØNSKET VEKT? Jeg skrev først inn min nåværende vekt igjen, men da kom jeg ikke videre i skjemaet. Den tillot ikke at ønsket vekt var den samme eller høyere enn nåværende vekt, og man kom ikke videre uten å fylle ut dette, nemlig en ønsket vekt som var MINDRE enn nåværende.

Så de som hadde laget dette programmet tok det for gitt – som så mange andre som skor seg på vår usikkerhet på vår egen verdi – at man melder seg på et danse-program for å gå ned i vekt. Noe så idiotisk! Er det så utenkelig at man kan ønske å danse av andre årsaker, f.eks. at man blir lykkelig av det?

Det er ikke bare vekt og slanke-fokus, men så mange andre områder. Unge jenter sminker seg til det ugjenkjennelige og det blir stadig vanligere å operere både lepper og andre kroppsdeler. Jeg hørte et intervju på P2 med noen tenåringsjenter som hadde vært informanter til en TV-serie om ungdom snakke om vennekultur og hvordan de fikk lyst til å bli kjent med andre som er pene. Hvis en gutt eller jente har et attraktivt utseende, da er det grunn til å bli kjent med vedkommende. DET HAR GÅTT FOR LANGT! Utseende er ikke alt!

Til og med noen psykologer som skal gi råd til en singel dame som sliter med å finne en partner, trekker frem utseende som det viktigste; hvordan hennes alder (49) og dertilhørende markedsverdi gjør henne mindre attraktiv. Hva da med hennes indre verdier? Visst har utseende noe å si, men det er jo bare én av mange ting man ser etter hos en partner. Og aller viktigst, hva med hennes egen evne til å elske og føle tilknytning, som vel kanskje er den viktigste faktoren når det gjelder å kunne fungere i et parforhold? At til og med psykologer, som virkelig burde være de som forfekter verdsettelse av hele mennesket, later til å først og fremst være opptatt av biologi og ytre attraktivitet, sier noe om hvor langt vi er på avveie.

Også denne kollektive frykten for følelser (som jeg skrev om i luke 8) tenker jeg gjør noe med oss og vår følelse av verdi. For det å føle seg verdsatt fordrer at man verdsettes for den man er, for hele den man er. Og det inkluderer de følelsene man har. Det å føle seg verdsatt fordrer at man sees for noe annet og mer enn utseendet. Å virkelig føle seg sett og verdsatt forutsetter at man møtes med respekt og nysgjerrighet; ikke med forslag om å endre på utseendet. Men slik samfunnet vårt er nå, er det underskudd på den type impulser som inviterer til å være nysgjerrig på og aksepterende overfor seg selv. Den typen impulser som gjør at vi kan lære å behandle oss selv på en måte der vi føler oss sett for den vi er, og føle vår egen verdi.

For uansett hvordan du ser ut eller hvilke evner du har eller ikke har: du er så uendelig verdifull! Hver og en av oss er en skatt uten sidestykke, med skjulte juveler og evner. Kjæledyrene våre vet det, de møter oss fullstendig uten å bry seg om vårt utseende, klesstil, antall utmerkelser, inntekt eller følgere på sosiale medier. Kan vi møte oss selv med den samme typen nysgjerrighet og aksept som en vi virkelig er glad i og ønsker å bli bedre kjent med? Det er mitt juleønske i år, at du som leser dette kan føle deg verdsatt.

For verdien er der hele tiden, den har bare blitt overkjørt av andre impulser og fortellinger og distraksjoner.  

Verdi er ikke noe man kan tenke seg frem til, det er noe man har fordi man ER. Og jo mer vi klarer å møte oss selv (og hverandre) for den vi er, jo mer vil vi føle oss sett og verdsatt. Jo mer vil vi føle vår egen iboende verdi.

God jul! Og husk at uansett hva du måtte tenke og hva andre måtte si, så er du verdifull.

•