«På seg selv kjenner man andre», heter det i ordtaket. Det er en bok som heter «På seg selv kjenner man ingen andre» (av Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen), og jeg tror heller at jeg går for den, hvis jeg må velge. At det kan være lettere å forstå hva andre går gjennom hvis man har vært gjennom noe lignende selv har jeg sett mange eksempler på. For de fleste andre formål vil jeg si et tja til det ordtaket. Vi er så sinnssykt forskjellige! Og likevel gjør vi det hele tiden; vi tror at andre er som oss.
En venn av meg er veganer og stortrives med det. Såpass godt at han ikke kan fatte og begripe at ikke alle bare blir veganere. Selv har jeg utallige ganger fått god hjelp av ulike pusteteknikker og annet som har bedret helsen min, og har dermed ubevisst antatt at det vil hjelpe alle andre også. Eller det kan være noe helt annet, som at jeg i noen settinger stiller spørsmål til folk fordi jeg selv hadde satt pris på å få spørsmål i den situasjonen – det at noen viser interesse ved å stille spørsmål kan gi meg en følelse av at de bryr seg om meg. Men så møter jeg på noen som slett ikke setter pris på spørsmål, men tvert imot føler seg invadert eller brydd av spørsmål. For dem er det å vise at de bryr seg å la være å stille spørsmål.
Vi gjør det uten vond vilje, men ved å glemme at vi alle er helt, helt unike, både i kropp og psyke. Jeg vet ikke hvordan jeg kan avlære dette – det later til å stikke dypt, annet enn å være bevisst det, og minne meg på det igjen og igjen: Hvor utrolig forskjellige vi kan være. Jeg kan ikke anta at jeg vet noe som helst om deg og din livssituasjon, like lite som du om min. Og selv de menneskene jeg kjenner godt og vet mye om, selv de er jo egentlig et osean av overraskelser og uante skatter som jeg ikke vet noe om. Jeg kan tro at jeg kjenner noen i et spesielt henseende, og så blir jeg overrasket når det stikk motsatte viser seg å være tilfelle. Ja, til og med oss selv kan vi bli overrasket over. Og det er jo egentlig veldig spennende! Tenk om vi kunne feire våre ulikheter og møte hverandre og hvert nye øyeblikk med nysgjerrighet!
Har du opplevd å anta noe om en person, for så å oppdage at det lå noe helt annet bak? Når ble du sist overrasket over deg selv?
Helt enig i det du skriver, Ragnhild, i å kun ha seg selv som målestokk. Er også enig i at det som er rett og naturlig for meg, er sannsynligvis helt annerledes for andre. Og jeg går stadig på slike blemmer, der jeg antar at jeg og personer jeg kjenner godt, forstår hverandre. Spesielt datter mi. Heldigvis er hun uttrykksfull og setter meg på andre tanker, når hun mener jeg trenger å forstå henne eller en sak på annen måte . Det er jeg takknemlig for, for da tar hun ansvar for å si ifra om at det er ikke er slik for henne, og vi kan fortsette å være forskjellige, samtidig som jeg lærer både henne og meg bedre å kjenne. Siden vi alle unike og forskjellige, er det i møter mellom ulikheter at jeg lærer noe nytt, vokser og utvikler meg og min sosiale kompetanse. For meg er de gode samtalene viktig. Og som du beskriver, kan en direkte væremåte med direkte henvendte spørsmål virke ufint på noen. Her kan en jo virkelig tråkke i salaten. Men på den andre siden, kanskje ikke i det hele tatt, dersom alle tar ansvar for egne grenser og intensjoner? For å virkelig lære å kjenne og forstå andre, trenger jeg å bruke tid i kommunikasjonen, og å la være å dømme andre mennesker for det jeg oppfatter som negative ord eller handlinger. Det er nyttig å kunne skille mellom person, ord og handlinger, da slipper jeg mye unødvendig drama. Også med å påminne meg selv om at det andre sier, gjør og tenket, handler om dem, og ingenting om meg. Når jeg leter og finner intensjonen hos folk jeg møter, blir det enklere å navigere i hva jeg skal legge vekt på og ikke. På meg selv kjenner jeg meg selv stadig bedre 😊
Fantastisk – takk igjen for deling av dine tanker og erfaringer! Jeg elsker den siste setningen din, det nye ordtaket slik det burde være 😉