Jeg overhørte en gang en far si litt surt til sin datter «hvorfor er du så glad?». Datteren hadde gått rundt og sunget av glede, og dette provoserte muligens ubevisst denne faren, skal jeg tro responsen. Uten at jeg kjente ham, vil jeg gjette på at det ikke var noe vondt ment. Og kanskje heller ikke et veldig bevisst utsagn? For sånne mønstre med å kverke glede eller andre spontane uttrykk har en tendens til å gå i arv. Antakelig har han selv som barn blitt jekket ned med sin glede; kanskje fått beskjed om at han ikke skulle gå rundt og synge uten grunn, eller at en av foreldrene hans, en søsken eller noen andre har bedt ham holdt kjeft en gang han var veldig glad og uttrykte det.
Akkurat som vonde følelser kan virke truende på oss, kan faktisk også de gode følelsene gjøre det. Mange bærer med seg vonde opplevelser av å bli hysjet på eller korrigert for det de følte. Eller ledd av. Det kan være bittesmå episoder som ikke var noe vondt ment fra den som forårsaket det, men som brant seg inn i et sårbart og åpent barnesinn. Og sånne opplevelser kan være så smertefulle at man fortrenger dem for å slippe å forholde seg noe mer til dem. Det som sitter igjen er en fornemmelse av at denne følelsen er noe jeg må passe meg for; Det medførte mye ubehag sist jeg uttrykte den, best å ikke føle på den. Dermed kan, trist nok, følelsen av skam og glede knyttes assosiativt sammen, og hindre noe av tilgangen til gleden.
For trenger vi egentlig noen grunn til å være glad? Glede er en medfødt følelse som alle barn har tilgang på. Vi voksne har vel tilgang på den i større eller mindre grad, men vi har en tendens til å tro at en indre glede må henge sammen med ytre omstendigheter: fordi jeg har fått meg ny jobb er jeg glad. Eller fordi jeg gleder meg til julebord er jeg glad. Men da går vi glipp av mye daglig-glede; glede som ikke har noen konkret ytre årsak, men som er en medfødt del av oss.
Det er faktisk mulig å kjenne seg glad bare av å være til – jeg gjør det ganske ofte. Det er en boblende følelse som sitter i bryst-området og/eller solar plexus hos meg. Den gjør at jeg føler meg lett og levende, og ofte mer kreativ.
Hvordan kjennes det ut når du er glad? Kjenner du det noe spesielt sted i kroppen? Hender det at du kjenner deg glad uten noen spesiell grunn?
Ja! Senest i dag kjente jeg meg veldig glad. Av gammel vane lette jeg etter en knagg å henge gleden på. Det var deilig vær, gikk en fin tur, alt kjentes lett og godt, osv. Senere på dagen var gleden der igjen. Og enig i at det er en boblende følelse. Jeg kjenner det best i overkroppen, under arme og i ansiktet. Noen ganger helt ned i magen. Enkelte ganger kan jeg føle glede i form av ekstase, og da vil gjerne kroppen hoppe, danse, vifte med armer og ben i ren fryd. Jeg har forøvrig en lignende opplevelse av det eksempelet du skrev over, om farens bemerkning på dattera sin glede. Jeg var i 20-årene, hadde alt på stell, kjentes det som, og var på besøk hos foreldrene mine. Så sa jeg undrende; “Akkurat nå, er jeg helt fri for problemer.” Hvorpå min far fnøste “problemer”, samt en lang tirade. Med andre ord, han ble provosert, kjente seg ikke problemløs, og klarte heller ikke dele min undring og glede over det. Heldigvis forstod jeg at reaksjonen hans handlet om han og ikke meg. Jeg har stor glede over andres glede, og kjenner at det er en fin måte å invitere mer glede inn i eget liv. Jeg hadde i mange år en rundt meg som følte seg truet når jeg var glad. Det var riktig dårlig for meg, for uten å være klar over det, dempet jeg gleden i hans nærvær for at han ikke skulle føle seg truet, bli ubehagelig og truende. Underlig hvordan vi mennesker virker så sterkt på hverandre. Det krever sin kvinne å observere istedenfor absorvere.. Takk for denne, Ragnhild 🥰
Ja, kjenner meg sånn igjen i det “lette etter en knagg å henge gleden på”! Og bra spottet da faren din kom med sin tirade, at det handlet om ham og hans forhold til problemer/problemløshet/glede. Og det er også så sant som det er sagt, at det krever sin kvinne å observere istedenfor å absorbere… Takk for at du deler dine betraktninger, Lena <3 🙂