For noen uker siden mistet jeg en person som sto meg nær. Hun døde brått og det kom som et sjokk på meg. De første par dagene gråt jeg mye, men var også i kontakt med mye lys og kjærlighet, jeg tenkte: dette skal jeg klare. Etter et par-tre dager endret sorgen seg. Den ble tyngre å bære. Den satte seg liksom i kroppen som en seig masse som nærmest lammet meg. Det ble tungt å bevege meg, tungt å snakke, tungt å tenke. Alt gikk langsomt. Tidvis skremte det meg at jeg ble så satt ut av spill. Det var som om kroppen min satte seg selv litt på vent og sa: «nå klarer jeg ikke noe annet enn å bearbeide denne sorgen». Jeg mistet matlysten, og følte på håpløshet – jeg kjente ikke igjen meg selv. Og jeg følte meg så skjør og hudløs, det skulle ingenting til for å såre meg, jeg tålte mye mindre motgang enn jeg pleier.

Det å bo alene var ikke å anbefale når jeg skulle håndtere en sorg. Sjelden kjentes det viktigere å ha noen rundt meg, ikke bare på telefon og skype, men å ha noen i samme rom, noen jeg var glad i. Sorgen kjentes nesten bokstavelig talt for tung å bære alene, og jeg gjorde meg en viktig lærdom: Jeg trenger folk rundt meg i sorg. Jeg trenger å klemme på folk og å se dem inn i øynene og føle på deres fysiske tilstedeværelse.

Jeg kledde meg i svart de første syv dagene. Den åttende dagen var begravelsen. Etter det var det som en stor bør var blitt løftet vekk; jeg kjente meg så mye lettere og mer integrert. Sorgen var ikke over, men den første fasen var over og jeg var glad og mer meg selv igjen.

Etter å ha lest litt om temaet, og snakket med andre om deres opplevelser av sorg, har jeg forstått at det er ganske vanlig at et dødsfall kan trigge annen, gammel og ubearbeidet sorg man har hatt liggende. Det kan være en sorg over andre som har dødd tidligere, eller bare sorg over ting i livet som ikke ble som man hadde ønsket.

Kanskje var det noe av dette som skjedde med meg da sorgen ble så intens? Eller kanskje ikke, det er ikke så viktig. Det som kjentes viktig var å tillate den å være der, enda så vondt den gjorde. Ikke skyve den vekk, men ønske den velkommen. Klarte jeg alltid det? Neppe, og det er også helt greit. Men innimellom gjorde jeg det, og det kjentes bra, det ga bevegelse og flyt, og hindret at den ble undertrykket og at det dermed stivnet noe inni meg.

Har du mistet noen du var glad i? Hvordan opplevde du sorgen? Hva hjalp deg gjennom den?