Så har det skjedd igjen. Jeg har en ubehagelig følelse inni meg pga noe som har skjedd; og helt uten at jeg ser det, har jeg antatt at sånn her kommer det til å være i lang tid fremover. Skrekk og gru, tenker jeg, dette blir slitsomt. Noen ganger kan jeg til og med tro at det vil være sånn for resten av livet. Mens andre ganger nøyer tankene seg med å anta at det er snakk om timer, dager, uker eller måneder. Inntil jeg oppdager hva som skjer i meg, at disse tankene ikke vet hva de snakker om.

Det kan være snakk om alt fra følelser og indre tilstander til situasjoner og relasjoner med andre mennesker. Fellesnevneren: jeg tror at det vil vare. Denne funksjonen i psyken vår forundrer meg. Og jeg ser den ofte hos folk. Vi har en ubevisst forestilling om at tingene slik de er nå skal vare. Men så gjør de jo ikke det. Det eneste vi vet sikkert er at alt er i konstant endring. Og det jeg føler nå kan være snudd helt på hodet om et sekund.

Det gjelder jo positive følelser også. Hvis vi tror at de skal vare evig, er det lettere å ta dem for gitt. Hvis vi vet at de kan gå over når som helst, gjelder det å virkelig nyte dem mens vi har dem!

En tidsillusjon. En merkelig antakelse. En hypotese vi klamrer oss til, til tross for at den motbevises igjen og atter igjen. Hva kan ligge bak? Frykt for forandring? Et ubevisst ønske om å fryse tiden så vi kan leve evig? En dypere forståelse av at tiden tross alt på mange måter er en illusjon, hvis man går dypt nok inn i kvantefysikken? Et behov for å vite hva som skal skje for å ha en følelse av kontroll? Ikke vet jeg, men jeg fortsetter å minne meg selv på dette når noe er ubehagelig: pust, det vil endre seg, og det blir spennende å se hva som er rundt neste hjørne! Eller når det er noe fint: det føles godt akkurat nå, nyt det til fulle!

Har du trodd at noe vil vare, for så å erfare at det endret seg raskere enn du hadde trodd? Har du noe i livet ditt nå som du bare antar at vil vare i lange tider?