I mange år var jeg fullstendig allergisk mot råd. Det var som om jeg hadde fått overdose. Jeg trengte å komme i kontakt med hva jeg selv ville og mente, og opplevde råd som svært lite støttende. Det skorter jo ikke på folk som vil gi oss velmente råd gjennom oppveksten. Og sånn skal det også være – ikke noe galt i å få råd av foreldre, lærere og andre. Men som voksen oppdaget jeg at jeg faktisk har en indre stemme jeg kan lytte til. Jeg trenger ikke å bare la meg styre av råd utenfra.

Jeg ser tendensene over alt i samfunnet vårt: det forventes liksom ikke at folk har evnen til å tenke selv. Vi blir bombardert med råd for alle livets områder. Noen ganger skulle jeg ønske det heller sto: stopp opp og kjenn etter, og tenk gjennom hva du vet om deg selv. Vi har så mange av svarene i oss, hvis vi bare evner å stille oss selv spørsmålene, og virkelig lytte til oss selv.

Nå har jeg et litt mer avbalansert forhold til det å få råd. Jeg har lært meg å tenke at folk gir råd ut fra sin egen erfaring, og at jeg kan velge om jeg vil følge dem eller ei, og vurdere om de virker relevante for meg eller ei. Noen ganger kan jeg gå fem på og begynne å følge et råd blindt igjen, men det tar heldigvis ikke så lang tid før jeg gjennomskuer hva jeg holder på med.

Og noen ganger er råd tipp topp – ingen tvil om at vi kan lære av hverandres erfaringer. Og at det kan være nyttig å få noen andres blikk på ting. Like fullt, jeg tror det eksisterer en iboende visdom i hver og en av oss, en indre viten, som kommer frem når den blir invitert.

Hvordan forholder du deg til det å få råd? Hva vil du spørre deg selv til råds om?