Noen ganger ser jeg mennesker som går gjennom helt vanvittig tøffe ting og tenker: hvordan klarer de det? Folk som mister et barn, for eksempel. Jeg hadde aldri klart det, tenker jeg. Samtidig: mange av oss har vært gjennom ting vi aldri hadde trodd at vi skulle klare. Og jeg tenker: Vi mennesker har uante styrker og ressurser i oss, og det er først når vi går gjennom noe vanskelig at vi har muligheten til å oppdage dem. Hvordan skulle vi ellers vite hva vi kan tåle?

Det blir kanskje litt som i Kompani Lauritzen (eller i militæret for øvrig, for alt jeg vet): deltakerne vet ikke på forhånd hva de er gode for, og overrasker seg selv med hva de faktisk tålte og klarte å stå i.

Nå mener jeg ikke å glorifisere vanskeligheter, jeg hadde lett valgt et liv med minimalt med smerte for både meg selv og alle andre, hvis jeg hadde kunnet velge. Men når det nå en gang forekommer at vi går gjennom noe vanskelig, så kan det komme noe godt ut av det også; nemlig det å kjenne sin egen styrke. Å vite at det man på forhånd trodde at man aldri hadde taklet, det takler man faktisk. At det som virket uoverkommelig, det gikk, du sto i det. Du hadde styrken i deg, du klarte det.

Hvilke vanskelige situasjoner/perioder har du vært gjennom? Hvordan påvirket det deg? Og hvordan endret det deg?