Jeg har tidligere skrevet om takknemlighets-øvelsen (https://www.mental-hygiene.no/2020/12/01/takknemlighet/) som et viktig mentalhygienisk verktøy; det å sette ord – eller skal vi si sette tanker, på ting man er takknemlig for, gjerne som en daglig rutine. Denne øvelsen er en liten variant av den. Her takker du deg selv.

De fleste går igjennom små eller store prøvelser hver eneste dag, og det er sannelig ikke alltid like lett å være menneske, til tider er det ganske strevsomt. Vi gjør så godt vi kan, og likevel kan det bli feil, vi kan føle at vi ikke strekker til. Jeg har noen ganger hatt en tendens til å henge meg opp i de tingene som går skeis, de tar liksom større plass enn alt det bra jeg får til. Får jeg 10 komplimenter og én kritikk, er det ofte kritikken som blir hengende mest ved. Og jeg er ikke alene om det. I boken Hardwiring Happiness skriver Rick Hanson om hvordan dette ligger i biologien vår: vi mennesker er utviklet gjennom evolusjonen til å fokusere på nettopp de negative tingene. De av oss som var mest oppmerksomme på farer, var de som overlevde. Derfor må vi gjerne gjøre en liten innsats med å fokusere på det gode for å skape en balanse. Ubalansen er et biologisk faktum, med mindre vi bevisst gjør noe med den.

Jeg snakker ikke om å bli selvgod og skryte av seg selv og tro at man er bedre enn andre. Men å gi deg selv en liten anerkjennelse iblant, for noe av innsatsen du faktisk gjør. Det kan være små ting som å lage middag eller dra på jobb, eller litt større ting som å gjøre noe du grudde deg til, men valgte å gjennomføre likevel. Eller noe som gjorde at dagen gikk litt mer smoothe enn om du ikke hadde gjort det. Takknemlighet avler takknemlighet, vennlighet samt en rekke andre goder. Som igjen skaper et bedre inneklima i oss selv.  

Hender det at du takker deg selv for noe? Hva er du takknemlig for at du har gjort i dag (eller en annen dag)? Hvordan kjennes det hvis du takker deg selv for noe og lar deg selv virkelig ta inn og føle på takknemligheten?