Ønsker vi oss ikke kjærlighet, alle sammen? Noen har kanskje ubevisste forestillinger som gjør at de i varierende grad tror på at de fortjener det, men dypest sett tror jeg alle mennesker ønsker seg kjærlighet.

I vårt samfunn er det en tendens til å sammenblande kjærlighet og forelskelse. «Hun fant kjærligheten» og «Tror du på kjærligheten?» er typiske journalist-formuleringer. Og da er det underforstått at det er en kjæreste man sikter til. Som om forelskelse i parforhold er den eneste formen for kjærlighet.

De gamle grekerne opererte med syv former for kjærlighet: Eros (seksuell/lidenskapelig/romantisk), Philia (vennskapelig), Storge (uselvisk/omsorg), Agape («universell»/altruisme), Ludus, (uforpliktende, lekfull), Pragma, (pragmatisk) og Philautia (egen-kjærlighet) (https://www.psychologytoday.com/intl/blog/hide-and-seek/201606/these-are-the-7-types-love?). Om disse kategoriene dekker alle menneskets ulike måter å føle kjærlighet på, vet jeg ikke. Men jeg kjenner meg igjen i flere av dem, og de minner meg om at kjærlighet kommer i mange former.

For hva med oss som er single – eller alle de som ikke (lenger) er forelsket i partneren sin, er det slik at vi ikke har kjærlighet i livene våre? Vel, for min del opplever jeg kjærlighet hver eneste dag. Jeg kjenner kjærlighet til katten min, venner, familie, tantebarna mine og andre jeg er glad i; jeg kan kjenne kjærlighet til folk eller dyr jeg ser på en Youtube-video. Og jeg kan kjenne kjærlighet uten at det er rettet mot noe spesielt, altså at jeg bare kjenner hjertet mitt og følelsen av kjærlighet der.

Og det kan være lett å glemme. I perioder hvor jeg har vært singel, har jeg gått og liksom ventet på at livet skal begynne, ventet på at en prins skal dukke opp. Godt støttet opp av dagens populærkultur. For da, da skal jeg være lykkelig, når jeg har en kjæreste og føler meg elsket. Og ja visst er det godt å føle seg elsket. Men det er faktisk noe som er like godt, ja kanskje bedre, og som stikker enda dypere. Og det er å elske. Og den gode nyheten er at det ikke bare er en kjæreste man kan elske. Det er heldigvis ikke sånn at kjærlighet bare er for de heldige som er nyforelsket, det er for alle. Det er noe vi alle har tilgang til.

Samfunnet vårt kan virke besatt av ideen om å bli elsket, og later til å mer eller mindre ha neglisjert den andre siden av mynten, nemlig evnen til å elske. Fokuset er på hvordan vi kan ta oss best mulig ut, slik at vi blir elsket. Jeg har ofte hørt folk si ting som «Jeg skjønner ikke hvorfor han er singel, han er både pen og smart og kul». Som om det kun er én side av saken.

«Herre, la meg ikke søke så mye å bli elsket som å elske» (fra Frans av Assisi’s bønn)

Hvem er du glad i? Hvordan kjennes det når du tenker på en du er virkelig glad i? Hvis du tenker på en annen person som du også er veldig glad i, kan du kjenne om det er noen forskjell på følelsen av kjærlighet for de to?  

Alle kjenner følelsen. Kjæresten din har gjort det slutt – for å ta den ene enden av skalaen, eller du har fått en følelse av at du ikke er velkommen et sted eller at noen har noe imot deg. Å kjenne meg avvist er noe av det vondeste jeg vet. Følelsen av å ikke være ønsket, elsket eller foretrukket; at noen velger deg bort, ikke vil ha kontakt, eller rett og slett ikke liker deg.

Jeg husker første gangen jeg fikk høre at det var en person som ikke likte meg. Det var etter et kort møte med en jeg ikke kjente fra før – og i ettertid viste det seg at mislikingen berodde på et par misforståelser – likevel: nesten 25 år senere husker jeg smerten som om det var i går. Han liker meg ikke! Hva er galt med meg? For sånn kan vi fort begynne og tenke. Ser han noe de andre ikke ser? Har han spottet sannheten om meg? Dessverre kunne jeg lite eller ingen ting om mentalhygiene på det tidspunktet, så jeg trodde på alle tankene jeg hadde, og syntes det var en forferdelig opplevelse.

Alle disse avvisningene jeg har opplevd, lite visste jeg at mange av dem bare var fantasier inne i hodet mitt. For jeg har vært en av dem som tolker mye og fort drar slutninger basert på antakelser. En venn svarer ikke på en sms på en dag eller to, jeg tenker «han er sikkert sur på meg». Et familiemedlem er i et grettent humør og jeg begynner å fabulere om hva galt jeg har gjort. En bekjent tar ikke telefonen eller glemmer å svare på en melding og jeg tenker at de har brutt kontakten. Men alt dette er jo bare tolkninger. Jeg vet jo fra meg selv at jeg ofte kan være treig til å svare på meldinger, eller også til og med glemme det helt. Men når tolkeren er ute og i sitt ess, ser den helt bort fra dette. Det er som om den er ute etter å finne avvisninger.

Så for meg har det vært en stor aha-opplevelse å bli bevisst disse tankemønstrene, og se dem for det de er, nemlig antakelser/fantasier. Jeg har lært meg å være mer tålmodig, avvente før jeg begynner å anta det verste. Tenke at folk har sine grunner til å bruke tid på å svare eller å ikke svare. Og når det en sjelden gang iblant er hold i avvisningen – altså at det er en reell avvisning, forstår jeg at det i all hovedsak handler om noe i dem.

For det å bruke andre mennesker som speil er like meningsløst som å la det å kaste terning avgjøre ens egenverdi. Vi mennesker kan være så sinnssykt inni vår egen boble. Vi har våre grunner til å handle som vi gjør, som har fint lite med de vi tilfeldig møter på vår vei å gjøre. Før kunne jeg ta det personlig om en i kassa på Rimi var sur mot meg. Ute av stand til å skjønne at det antakelig hadde nada med meg å gjøre. Og selv om jeg forsto det kognitivt, stakk det likevel, som om en del av meg likevel ikke forsto det.

Jeg mener ikke at det er noe galt i å føle seg avvist, eller at det er noe man ikke burde. For all del, jeg tror man har mer å vinne på å tillate følelser enn å prøve å skyve dem bort. Men følelser kan komme som et resultat av tanker, og det skjer feilslutninger i tankene våre. Så det gjelder å oppdage dem.

Livet har nok av utfordringer, så jeg tenker at vi sparer oss selv for mye ekstra og unødig smerte ved å oppdage når vi driver og bare antar at vi har blitt avvist, uten å ha fakta på bordet. Sjansen er stor for at det er nettopp det, en antakelse. Er man i tvil, hva med å sjekke det ut?

Føler du deg lett avvist? Husker du situasjoner hvor du har trodd at du var det, men så viste det seg i ettertid at det handlet om noe helt annet?

Hvordan er det for deg å ta valg? Lett eller vanskelig? Tenker du deg frem eller kjenner du intuitivt hva som er det beste valget? Eller kanskje en kombo?

Da jeg var yngre, syntes jeg valg var vanskelige å ta. Jeg søkte alltid råd utenfra, som om løsningen lå der ute et sted, at noen andre egentlig visste bedre enn meg hva som var bra for meg. Jeg tenkte ofte lenge frem og tilbake, og baserte valgene mine hovedsakelig på disse to: råd utenfra og lange tankerresonnementer. Etter mange år i hardtrening med indre arbeid, har jeg blitt en mer intuitiv velger. Nå bruker jeg en blanding av magefølelse og å tenke gjennom mulige utfall.

Like fullt, det mest interessante, synes jeg, er hvordan vi forholder oss til valgene etter at de er tatt. For det er så alt for lett å være etterpåklok. Basert på opplysninger vi ikke hadde da vi tok valget, dømmer vi nå velgeren knallhardt og som om den hadde hatt alle opplysningene vi nå har. Jeg har sett dette så mye, hos andre og meg selv. Det er som om vi krever at vi skulle ha vært 100 % klarsynte. Det er jo fullstendig irrasjonelt og urimelig, og likevel gjør vi det igjen og igjen.

Jeg kjenner mange som sliter med å ta valg. Noen har en oppfatning om at valg enten er rette eller gale, mens andre synes det er vanskelig å vite hva de skal basere valgene sine på. Felles for mange av disse er tendensen til å hudflette seg selv i ettertid av et valg. Kanskje er det slik: Det finnes ikke rette og gale valg, det finnes bare valg, og måten vi forholder oss til dem på.

Sett at du er vant til å få balle-kjeft etter hvert valg du tar; er det rart at du blir usikker på å ta valg? Er det rart du blir redd for å velge «feil»? De fleste valg vil jo bli «feil» hvis vi kjefter på oss selv for å ha tatt feil valg uansett hva vi velger! Og ved å fokusere på ulempene med nettopp dette valget. Frem til jeg knakk denne koden, kunne jeg ofte ha et slikt scenario: jeg hadde en avtale, men var ikke helt frisk, og derfor i tvil om jeg skulle dra eller ikke. Hvis jeg valgte å bli hjemme, kunne den etterpåkloke indre kritikeren fortelle meg alt jeg gikk glipp av ved å ikke dra, og «du burde ha dratt». Og ikke nok med det, den kunne si ting som «hvis du hadde dratt, hadde det blitt så bra» osv. Ganske slemt, eller hva? Det er jo det siste man trenger å høre. Få hadde sagt noe sånt til en venn, men vi gjør det til oss selv uten å legge merke til det. Hvis jeg bestemte meg for å dra, begynte den å ramse opp alle ulempene med nettopp dette valget, og at jeg nok heller burde ha blitt hjemme. Og da på et tidspunkt hvor jeg satt i bilen og det var for sent å snu. Igjen: håpløst slemt og meningsløst!

Derfor gjorde jeg det til en øvelse å støtte meg selv i alle valg jeg tok. Ikke ved å lukke øynene for sannheten, men ved å lukke ørene for all unødvendig oppramsing av hhv fordeler med det jeg ikke valgte eller ulemper med det jeg valgte. For det vil alltid være fordeler og ulemper med hvert eneste utfall av hvert eneste valg. Hver gang jeg hadde tatt et valg, begynte jeg å legge merke til hva jeg tenkte rundt det, og tillot ingen tanker à la «du burde ha valgt det motsatte». For å gi meg selv en enda mykere landingsstripe, slang jeg på noen tanker om de faktiske fordelene ved nettopp det jeg hadde valgt. Og voilà, det begynte å kjennes enklere å velge; fordi jeg begynte å få tillit til at valget ville «kjennes riktig» i ettertid. Det ville kjennes riktig fordi jeg ikke ville møte unødvendige motforestillinger på et malplassert tidspunkt i etterkant, men heller ville minne meg selv på hvorfor jeg hadde valgt som jeg gjorde og hva som var fordelene med det. Mao, jeg klarte å støtte meg selv i de valgene jeg tok, istedenfor å dømme dem nord og ned. Nå kjennes det som regel lett å ta valg, og jeg er takknemlig både for det, og for den prosessen jeg har vært i som har lært meg det.

Hvordan kan du støtte deg selv i etterkant av valg? Har du et valg du dømmer deg selv for å ha tatt? Husker du årsakene til at du valgte som du gjorde?

De aller fleste møter motgang i livet, i små eller store doser. Og kanskje er nettopp denne koronatiden er fase hvor mange har det litt tyngre enn normalt. Selv har jeg hatt noen vanvittig tøffe runder opp gjennom årene, og går jaggu gjennom en ganske tøff kneik nå også. Jeg har også mange venner som sliter, på den ene eller andre måten, enten det er fysiske eller psykiske plager, eller andre livsomstendigheter som er sub-optimale. Aller helst skulle vi selvfølgelig ønske at vi slapp. Jada, man lærer masse av det, bla bla bla, men det gjør jo vondt, for faen! Jeg vil jo ikke ha det vondt, og ønsker det heller ikke for vennene mine. Men selv om jeg skulle ønske av hele mitt hjerte, med hver celle i kroppen, med hvert åndedrag, at ting var annerledes, så kan jeg ikke endre på det. Det er dessverre ikke jeg som bestemmer alt i livet mitt. Visse ting er man fullstendig prisgitt skjebnen. Så gitt at ting nå en gang er som de er nå, blir det store spørsmålet: hvordan gjøre det beste ut av situasjonen? Hva kan vi gjøre for å støtte oss selv best mulig gjennom en vanskelig tid?

Jeg tror alle mennesker besitter uante ressurser, det gjelder bare å få tak i dem. Hvordan komme i kontakt med de ressursene vi har?

En av tingene som får meg til å komme meg gjennom motgang er at jeg øver meg på å være bevisst tankene mine, og prøver å eliminere tanker som ikke gjør noe godt og/eller er usanne. Det kan være skrekkscenarier for fremtiden, kritikk/uvennlige utsagn til meg selv, projisert kritikk – altså å anta at andre folk dømmer meg, noe jeg jo egentlig ikke har peiling på om de gjør, men som det er veldig fort å anta hvis jeg ikke er bevisst. I det jeg oppdager en sånn tanke, kan jeg vurdere om den er sann eller ikke, og om det har noen hensikt å tro på den. Meditasjon er et glimrende verktøy for denne prosessen. Når slike tanker er ryddet vekk og jeg kjenner etter i meg selv, kan det hende at det jeg sitter igjen med er en følelse av kjærlighet, tilstedeværelse og ro. Og da kan jeg være god mot meg selv, da er det så mye lettere! Da faller det seg naturlig å ta gode valg og gjøre ting som gjør meg godt. Og da kan jeg også ha mye å gi til de rundt meg, på tross av at ting er vanskelig.

Jeg leser en bok av Peter Levine nå, som også inneholder noen oppgaver, og i går var oppgaven å skrive en liste over de ressursene jeg har, både ytre (som f.eks. gode venner) og indre (f.eks. viljestyrke, intuisjon m.m.). Hva er dine ressurser?

Hvordan kan du være god mot deg selv? Hva kan du gjøre og si til deg selv, hvis du virkelig skal være god mot deg selv? Hva nærer deg, sånn dypest sett?