Hva er det for deg? Jeg har erfart litt forskjellige typer.

Den typen ensomhet vi kjenner fordi vi rett og slett er for lite sammen med andre folk.

Eller den typen som er mer eksistensiell; en type ensomhet som kan dukke opp selv om vi er sammen med andre. Kanskje til og med folk vi er glad i. En ensomhet som kan handle om at det er tommere inni oss enn vi er vant til. At de vanlige internaliserte stemmene vi har pleid å spille av inni hodet vårt har begynt å stilne. Ifølge A.H. Almaas er dette et veldig godt tegn, når det begynner å skje et sted uti selvbevissthets-veien.

En tredje form for ensomhet som jeg har opplevd, er også en som ankommer til tross for at jeg er sammen med folk. Den handler om at jeg ikke føler meg sett. Jeg har lagt merke til at den kan dukke opp hvis jeg ikke får kontakt med de rundt meg. Hvis ingen stiller meg noen spørsmål, og jeg ikke klarer å få i gang noen ordentlig samtale, til tross for iherdige forsøk. Da kan jeg føle meg så uendelig ensom!

Jeg opplever også noe jeg vil karakterisere som en god form for ensomhet. Det å være alene og nyte det. Å ha det godt inni meg og med omgivelsene rundt. Når jeg ikke savner noen eller noe. Den har ingen negative konnotasjoner, men føles som en god «alenehet».

Har du opplevd å kjenne deg ensom? Hvilke av disse formene kjenner du igjen?

Uansett om du feirer jul med for få, for mange eller akkurat passe mange folk rundt deg, så håper jeg den blir deilig og fin! Husk å være snill mot deg selv!

Her om dagen var jeg på vei hjem fra jobb, og bestemte meg for å stoppe og kjøpe noe jeg hadde ønsket meg en stund. Det var noe som ikke strengt tatt var nødvendig for min overlevelse, men som jeg vil ha glede av. Jeg kjente meg først glad over den nye, fine tingen min, men så fikk jeg en ugrei følelse, og gjenkjente etter hvert den indre kritikeren. Den hadde tydeligvis noe den skulle ha sagt om dette. Jeg spottet den og tenkte: Ok, du skal få si det du mener, ut med det, ut med hele budskapet.

Og den sa det den mente, og ettersom jeg sa disse tankene høyt, kunne jeg sjekke sannhetsgehalten i dem. Var jeg enig? For det meste ikke. Etter den hadde fått snakke ferdig, bestemte jeg meg for å kjenne hvordan jeg hadde det hvis den indre kritikeren ikke var der. Og da kjente jeg en glede! Jeg kjente meg fri, jeg var glad for at jeg hadde kjøpt den nye tingen min og gledet meg til å bruke den. Og for en befriende følelse å bare tillate gleden!

(Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal kjøpe i vei helt ukritisk, overforbruk er jo et kjempeproblem. Men når jeg først hadde tatt valget, så var beslutningen om å glede meg over det veldig god.)

For her er det jeg mener: hvis jeg bare kjøper ting jeg strengt tatt trenger for overlevelse, så handler jeg ut fra – og er dermed med å opprettholde – et nervesystem i overlevelsesmodus. Jeg trenger – og ønsker – å også iblant kjøpe noe bare fordi det er fint, godt, deilig, gøy eller morsomt. Det gode i livet.

Hender det at du får dårlig samvittighet for noe du har kjøpt? Hva er sant og ikke i den kritikken?

I dag bobler jeg over av glede. Boken min er utsolgt fra forlaget, og de skal trykke opp et nytt, stort opplag!

Og så har jeg bestemt meg for at jeg VIL SKRIVE denne kalenderen! Men, jeg går bort fra mine egne regler om å poste en ny luke annenhver dag. Heretter kommer de mer sporadisk, når jeg har inspirasjon og tid til å skrive.

Det kjennes befriende! Det gjelder å oppdatere min egen software, og ta en reality check. Det er så fort gjort å anta at noe som har vært sånn de siste tre årene fortsatt er sånn. Men hvordan er det egentlig nå? Jo, i år passer det ikke å skrive så mange luker som tidligere.

Og så vil jeg si noe om vennlighet. Hvordan møter du deg selv? Hvordan møter du følelser som oppstår, og hvordan snakker du til deg selv? Det er så fort gjort å tenke at de ubehagelige følelsene er feil, at de vil vi ha bort.

Irritasjon, for eksempel. Hva er vitsen med det? Best å ikke være irritert på partneren min, eller? NOPE. Best å ikke TA UT irritasjonen på partneren. Men aller best å fullstendig tillate den i deg. La den komme, kjenn på den, la den informere deg om hva den er der for å si. Lytt til alt den kommer med. Hvis den får komme frem med budskapet sitt, så vil den gjøre seg ferdig, og du vil forhåpentligvis kjenne deg mer i balanse etterpå, og dessuten ha lært noe. Og da har vi ikke lenger det samme behovet for å ta det ut på noen andre.

Kan vi møte hver eneste reaksjon i oss selv med vennlighet? Hver eneste en har sin grunn til å være der, som vi ikke nødvendigvis vet hva er. Kan vi ta dem vennlig imot og la den informere oss? Ref The Guesthouse, til de som kjenner det diktet.

Når møtte du sist en av dine egne følelser eller reaksjoner med vennlighet? Hvordan kjentes det?

Jeg vet ikke om det skyldes at algoritmene ikke er helt på denne kalenderen sin side i år – slik at færre får se den, eller at folk er for busy til å lese disse lukene, eller at en del av meg har mer lyst til å promotere boken min enn å skrive om mentalhygiene akkurat nå…. Eller at jeg selv har mindre behov for å reflektere rundt min egen psyke for tiden – og mer behov for å bare synge, danse og le; og leve livet, det skjer mye i desember.  

Men faktum er at jeg har fått langt mindre respons på kalenderen min i år, og den siste luken fikk rekordlavt antall likes. Og jeg kjenner mindre drive til å fortsette å skrive når jeg får såpass lite feedback. Uansett er jeg nå i tenkeboksen. Jeg følger mitt eget råd fra den siste luken om å ta meg god tid til problemløsing, og å virkelig fordøye og kjenne etter. Vil jeg fortsette å skrive kalenderen frem til jul?

Det å ikke vite er en utfordring for en del av meg. Den vil gjerne følge det settet med regler jeg har satt for meg selv, om å poste en ny luke annenhver dag. Den vil gjerne ha svarene klare. Men de er ikke klare, så jeg må bare pent la prosessen gå sin gang og hvile i det å ikke vite.

Hva er du opptatt av akkurat nå?

Jeg husker en scene fra filmen The Biggest Little Farm (for øvrig en fantastisk film!), om et ungt par som bygger opp en gård fra grunnen og uten å bruke sprøytemidler, der det stadig dukker opp utfordringer. En av dem sa da noe sånt som dette: «hver gang det dukker opp et problem, så tar jeg noen skritt tilbake, og bare observerer».

Helt motsatt av hva vi instinktivt ofte vil gjøre når vi skal prøve å løse noe – da vil vi gjerne kaste oss inn i det og løse det så fort som mulig. Men der satt han, prøvde ikke å ta noen valg eller å løse noe, men bare lot det synke inn, observerte og tenkte og fordøyde. På den måten kom løsningene alltid til ham. Det kunne ta tid, men de kom med tid og stunder.

I vårt ultrakjappe samfunn er vi jo noen ganger rett og slett nødt til å ta kjappe avgjørelser. Men jeg har lagt merke til at en del av meg ofte driver og jobber under et unødvendig tidspress, et slags selvvalgt et. Som om den sier: Vi har et KJEMPEPROBLEM og det må løses nå!! Nesten alltid er dog løsningen: gi det tid! La det modne, la det lande og jobbe i meg, kjenn etter og lytt til magefølelsen.

Har du et problem du trenger å løse? Hva slags erfaringer har du med problemløsning, hhv dårlige og gode?

Her om dagen klarte jeg ved et uhell å klemme min kjære pus i døra. De av dere som kjenner meg, vet hvor mye hun betyr for meg. Og til deg som ikke kjenner meg: jeg elsker henne mer enn alt annet på jord, og vet vel generelt ikke hva godt jeg kan gjøre for henne. Så at jeg skulle skade henne på noen måte, er det aller siste jeg ønsker.

Umiddelbart skyllet de innover meg, følelser av frykt og skyld, livredd for å ha skadet henne. Noe av det første jeg gjorde var å google «how to appologize to a cat». Jada, kall meg gjerne crazy cat lady, men jeg er ikke alene, for det dukket umiddelbart opp videoer. Jeg gikk for en med en vennligseende dame, og det første hun sa var: «Start med å tilgi deg selv. Du gjorde det ikke med vilje».

Det traff meg midt i magen. Jeg kjente hvordan stresset slapp, det klarnet liksom litt opp rundt meg og jeg merket min egen kropp og pust igjen. Hvis jeg kunne tilgi meg selv, kunne sikkert pus det også. Og det gjorde hun selvsagt etter svært kort tid (Heldigvis gikk det også bra med henne!).

Poenget er at den bølgen av skyld slapp momentant da jeg innså det: jeg hadde jo ikke gjort det med vilje! Alle kan gjøre feil eller ha uhell, det er menneskelig. Disse ordene var motgiften jeg trengte.

Når gjorde du sist noe som fikk et uheldig utfall? Har du tilgitt deg selv for det? Hvis ikke: Kan du tilgi deg selv for det? Hvis det er vanskelig, hva gjør det vanskelig? Tenker du (bevisst eller ubevisst) at du alltid må være fullkommen?

Når jeg er stressa, skjer det et velkjent mønster: jeg bruker telefonen og andre distraksjoner for å unngå å kjenne på meg selv (dette er jeg selvsagt ikke bevisst i handlingsøyeblikket). Men strategien fungerer tvert mot sin hensikt. For blir jeg mindre stressa av å konstant fore hjernen med stimuli? På ingen måte, det blir isteden en ond sirkel.

Det er først når jeg klarer å sette meg ned og lukke øynene, merke pusten min og møte stresset at det endrer seg. For ganske kort etter at jeg tillater meg å kjenne på det, begynner det alltid en bevegelse. Og etter noen minutter sitter jeg der og kjenner på mer ro, tilstedeværelse og klarhet.

Magien i at følelser og sinnsstemninger endrer seg utelukkende ved at jeg kjenner på dem og tillater dem å være der, slutter ikke å fascinere meg.

Hva gjør du når du er stressa? Har du opplevd endring i indre tilstand /følelser ved at du utelukkende observerer dem?

Foto: Lena Larsen

Hva er aller viktigst for deg, akkurat nå? For meg er noe av det mest verdifulle jeg gjør å skrive. Derfor har jeg gitt meg selv en daglig dikt-«challenge», der jeg skriver ett dikt hver dag. Så langt har jeg holdt på i et halvt år, og er maks fornøyd med beslutningen om å gjøre det. Men det krevde en såpass konkret målsetning for å klare å gjennomføre det. Hvis jeg bare hadde sagt «jeg vil skrive flere dikt», hadde det muligens blitt noen få ekstra; og jeg hadde fort brukt tiden på å scrolle isteden.

Livet går så fort, så derfor spør jeg deg: Hva er det som virkelig er viktig for deg i livet ditt? Klarer du å prioritere det? Hvis ja, hvor kommer motivasjonen fra? Hvis nei, hva stopper deg? Prøv å være så ærlig du kan, og å møte deg selv med vennlighet og nysgjerrighet når du utforsker.