Liker du overraskelser? Noen elsker dem, andre hater dem. Livet er fullt av dem, små og store, dårlige og gode. Noen av dem skulle jeg gitt alt i verden for å slippe; mens andre har bragt stor lykke. Noen har vært gledelige, men på sikt vist seg å bli det motsatte. Atter andre, som i utgangspunktet var uønsket, viste seg å være det beste som kunne ha skjedd meg.

Og det er for meg sakens kjerne, at vi aldri vet hva som er bak neste dør. Vi kan tro at vi vet utfallet av noe, men det gjør vi sjelden. Og den positive eller negative valøren vi umiddelbart gir en overraskelse, stemmer ikke nødvendigvis etter litt tid. Og det kan kanskje være en liten trøst når ting ikke blir akkurat som man hadde håpet.

Én ting er i hvert fall sikkert: overraskelsene vil fortsette å komme.

Nå står julaften for døren, og den vil kanskje bringe overraskelser av ulike slag. Jeg ønsker deg alt det gode, både det du ønsker deg og det du ikke visste at du ønsket deg!

God jul fra Milli og meg!

Det går ikke uten tillit. Vi går ikke. Samfunnet går ikke. Vennskap går ikke. Kjæreste-forhold går ikke. Og likevel er vi så skadeskutte. Tillitsbrudd og skuffelser gjør at vi gradvis mister mye av den tilliten vi hadde som barn. Vi begynner å mistro. Og slutter å ha tillit til at det er så mye godt og så mange som vil oss så vel.

Hva vil det si å ha tillit? Ikke å tro blindt på at alt og alle vil oss vel, for det finnes gærninger og Putin’er der ute. Men ofte ender vi med å miste hele troen på det gode. At vi bli unødig mistenksomme, og projiserer ondskap ut på folk der det er gode intensjoner.

Jeg tar meg noen ganger i å anta at noen har gjort noe kjipt mot meg med vilje, for så å oppdage at det ikke var tilfelle. De gjorde noe som var vondt for meg, ja, men de gjorde det ikke for å være kjip mot meg. Der ligger det en stor forskjell.

Og så er det likevel så mye vi går rundt og har tillit til, selv om vi ikke tenker over det. De aller fleste av oss har tillit til at grunnen under oss bærer oss. Vi har tillit til at de fleste er sånn nogenlunde gode og ærlige. Nordmenn skal visst også være blant de mest tillitsfulle folkeslagene i verden. Vi er så heldige at vi stort sett kan ha tillit til myndighetene, i motsetning til mange andre land.

Vi har tillit til at kroppene våre helbreder seg selv fra små og store skader, og at hjertet slår av seg selv, og alle de fine og kompliserte funksjonene kroppene våre til enhver tid utfører, helt uten at vi trenger å blande oss. Og i dag, på selveste vintersolverv, har jeg tillit til at solen snur, og vi har lysere tider i vente!

Hva har du tillit til? Hvordan kjennes det å ha tillit til noe?

Jeg så nylig serien Bridgerton og begynte å fundere på noen av karakterene og dette med skyldspørsmål. Jeg synes ofte det kommer til et punkt i en film/serie der vi får servert bakgrunnen for en som har gjort noe dumt; om vedkommende handlet ut fra press og vi blir forklart hvorfor og føler empati med dem, eller om hen blir stemplet som «ond».

Vi elsker å se drama der en karakter får bevist sin uskyld. Der man skjønner hvor uskyldig og urettferdig hen har blitt dømt. Kanskje elsker vi det fordi de representerer ulike deler av oss? For vi er BÅDE helt uskyldsrene, uskyldige, urettferdig behandlet og dømt, som har lidd stor urett; samtidig som vi OGSÅ har en side som er i stand til å hate, kjenne på harme og som noen ganger ønsker andre noe vondt.

Den siste delen har vi gjemt så langt vekk vi bare klarer, for hvem ønsker vel å kjenne på hat? Dessverre fungerer det rett mot sin hensikt jo lenger vekk vi prøver å skyve det. For det er sjelden ondskap, det er heller følelser som mindreverd, misunnelse, sårethet eller maktesløshet som gjør at vi bærer harme i oss. Og jo mer vi klarer å eie den, jo mindre plass får den i psyken vår.

Absolutt alle har noe hat i seg, men få tør å vedkjenne seg det. Vi har – og med rette – så mye frykt og fordømmelse rundt det. For er ikke det det motsatte av å være et godt menneske? På overflaten kan det synes sånn, men jo mer jeg lærer å eie mitt eget harme, og møte det med nysgjerrighet og vennlighet, jo mer kommer jeg i kontakt med hjertet mitt og hele meg, og jo mer varm og empatisk blir jeg.

Her er det veldig viktig: å skille mellom handlinger og følelser. Slemme handlinger er ikke ok, men å tillate seg å kjenne på at man er sint på noen vil potensielt løse opp floker både inni en selv og i relasjonen.

Har du gjort noe slemt mot noen andre noen gang? Hvis du skal være helt ærlig med deg selv, hva lå bak?

Familien min har en lang og ufravikelig tradisjon med å bake og pynte pepperkakehus sammen.

For noen år siden hadde søsteren min med seg en kjæreste på dette. «Hva er reglene?» spurte han før vi skulle sette i gang med pyntingen av huset. «Det er ingen regler, bare gjør som du vil», svarte vi. Og så satte han i gang. «Hæ? Setter du seigmenn der? Det går ikke» «Sjokolade på venstre side av taket? Nei, nei, det kan vi ikke ha» «Nei, lakrisene skal stå her…» Og sånn fortsatte vi mens han stakkaren ble mer og mer forvirret.

Det viste seg at vi hadde en hel masse uskrevne regler. For oss var de så selvsagte at vi ikke var bevisst dem. Og sånn er det jo i familier – man har en masse uskrevne regler, ting som er selvsagte for alle som bor der. De er så innarbeidede at man ikke ser dem.

Og sånn er det også med psyken vår. Vi kan tro at vi er fri, men så har vi så vanvittig mange uskrevne «regler», som har blitt dannet opp gjennom årene, fra familie, venner, skole, samfunnet…..

Kanskje har du oppdaget en del sånne «regler» i møte med kjæreste/ektefelle, venner eller andre? Nettopp derfor er det så lærerikt med nære relasjoner. Og nettopp derfor også så utfordrende. For de kan komme til å utfordre ting vi har tatt for gitt og det kan kjennes truende. Men også potensielt være utrolig lærerikt!

Har du avdekket noen uskrevne «regler» du har hatt? 

Dagen i dag har ikke akkurat gått etter planen, og involverer bl.a. en havarert bil på vei med første del av flyttelasset, enda en havarert bil og en rekke andre overraskelser (lang historie som jeg kanskje deler en annen gang). I morgen går selve flyttebilen!

Så jeg tillater meg en litt amputert post i dag. Det kjennes riktig og viktig å gi meg selv litt rom på den måten, fremfor å pushe meg så jeg forstrekker meg helt. Hvis du er en sånn som meg, som stiller veldig høye krav til deg selv, så håper jeg at du kan gjøre det samme: slække litt på et krav eller to, gi deg selv litt raushet og rom.

Hva ville du rådet en du var glad i til? Kan vi være like snille med oss selv? Ta vare!

De siste ukene har vært noen av de mest hektiske i mitt liv. En jeg kjenner som jobber som fastlege mener at det å flytte er noe av det mest traumatiske i et menneskes liv (jeg tror ham, gitt alle menneskeskjebnene han møter). Det gir mening, for det er en emosjonell påkjenning, i tillegg til alt det praktiske som skal ordnes.

Og noen ganger blir stresset for mye for meg, da krøller det seg til inni meg. Det er som om belastningen blir for stor for nervesystemet mitt, og jeg blir gående som en mumie: full av spenninger, tenker ikke helt klart, overflatisk pust, og med skuldre som heiser seg og gjør et tappert – men akk så fåfengt – forsøk på å holde kroppen min oppe.

Det skorter ikke på teknikker for å roe nervesystem og kropp, og mange av dem er veldig effektive og gode. Men noen ganger er virkelig det enkle det aller beste.

Her om dagen var jeg fylt til randen med spenninger og stress og visste ikke mine arme råd. Da satte jeg meg bare ned, lukket øynene og kjente etter. Ingen bevisst endring av pust, ingen beroligende musikk, stimulering av vagusnerven eller andre teknikker. Jeg bare satt der og kjente etter i kroppen min, og satte ord på det jeg kjente; både av kroppslige fornemmelser, følelser og tanker.  

Ved å gi kroppen min litt vennlig oppmerksomhet, begynte ting å skje. Kroppene våre vet egentlig hva de skal gjøre, hvis de bare får nok (og riktig) oppmerksomhet. Ingen dømming, bare kjærlig tilstedeværelse med oppmerksomheten.

Jeg ble f.eks. oppmerksom på noen spenninger i magen, og idet jeg gjorde det, begynte de å endre seg – som om det de trengte egentlig bare var å bli sett. Sånn fortsatte det, og etter 20 minutter var jeg som en ny person. Pusten min var dyp og fri, og alle spenningene var forduftet som dugg for solen.

Hva funker best for deg når du er stressa?

Jeg vet at jeg ubevisst har idealisert mange av de rundt meg. Det tok tid å oppdage det, for vi er jo så vant til vår egen psyke at vi ofte ikke legger merke til den.

Det startet som en beskyttelsesmekanisme da jeg var barn. Hvis menneskene rundt meg var perfekte og det oppsto noe krøll på linjen mellom oss, så måtte det være jeg som hadde gjort noe galt. For hvis de hadde gjort noe dumt eller støtende, hadde det utfordret relasjonen. Og det ble for skremmende for meg. Som små og forsvarsløse barn har vi ikke «råd» til å legge oss ut (i for stor grad) med omsorgspersoner eller andre nære og kjære. Så ved å opprettholde et ideal om den andre, unngår vi å skape konflikt med de menneskene vi er så glad i og avhengige av.

Som barn har idealiseringen en viktig funksjon. Problemet er at de mønstrene som dannes i oss som barn gjerne blir værende der, også etter at vi er voksne og strengt tatt ikke er små og forsvarsløse lenger.

Og de mønstrene sørget for at jeg i tidlig voksenalder sjelden eller aldri turte å ta en konflikt. Jeg husker søsteren min kommenterte en gang for et par tiår siden at det ikke gikk an å krangle med meg, for jeg la meg alltid helt flat. På den måten slapp jeg konflikt og var «trygg».

Problemet var at jeg dermed mistet meg selv og mitt ståsted helt av syne. Idealiseringen hadde en funksjon, men den hadde også en pris. Jeg unngikk konflikt, men jeg unngikk også meg selv. Og det kan skape en del krøll i lengden. Konflikt i seg selv er naturligvis ikke noe mål, tvert imot, men noen ganger er det nødvendig å si fra. Det er umulig å gå gjennom et liv uten at noen tråkker deg på tærne, og hvis vi aldri sier fra, vet heller ikke folk hvor grensene våre går.

Jeg har lagt merke til at jo nærmere folk står meg, jo større er sannsynligheten for at jeg idealiserer. For jo større er jo også det potensielle tapet ved å utfordre relasjonen.

Å oppdage idealiseringen har vært en øyeåpner, og jeg vil si at den faktisk har ført til nærere og mer ekte relasjoner.

Har du noen du idealiserer? Hva gir det deg å idealisere dem? Hva koster det?

Jeg tenker så det knaker. Nå må jeg komme opp med noe! Hva skal jeg skrive!? Men jo hardere jeg tenker, jo mer sperrer jeg for de delene av hjernen som har med kreativitet å gjøre.

Løsningen er like kontraintuitiv som den er enkel: Jeg må slutte å prøve å komme opp med noe, slutte å prøve å få det til. Bare når jeg slutter å prøve, lar tankene stilne, tar oppmerksomheten over på kropp og pust; bare da gir jeg plass for den kreative kanalen til å åpne seg. Da kan ideene få komme.

Og plutselig er de der, én etter én. Som om noe annet enn meg vet bedre enn meg hva jeg skal skrive. Dette er en helt rå opplevelse, og det føles som en gave hver gang. Det fyller meg med en følelse av letthet og levendehet, som om det sprudler litt innvendig.

Hvordan får du lettest tilgang til din egen kreativitet?

I høst slet jeg med å få solgt leiligheten min. Jeg hadde kjøpt meg hus, og dagen etter at jeg la ut leiligheten min for salg, begynte nedgangstidene. Ukene gikk og ble til måneder, og jeg hadde til sammen 18 visninger. Hver eneste gang var det en kjempejobb, med å vaske og tømme leiligheten for personlige eiendeler. Det kom stadig folk, men ingen bud. Hver gang noen som hadde vært på visning slo den fra seg, var det et antiklimaks: har jeg virkelig gjort all denne jobben til ingen nytte?

Jeg følte et vanvittig press og stress rundt det, som økte i takt med at ukene gikk, renten steg og interessenter kom og gikk. Det hjalp heller ikke at prisen på strøm, bensin og mat økte, samtidig som overtakelsen nærmet seg med stormskritt, og tanken på det dyre mellomfinansieringslånet lyste mot meg om nettene.

Alle bekymringene for økonomien min, for hvordan det hele skulle gå, begynte å tære på. Mot slutten var jeg en dårligere versjon av meg selv. Jeg var utålmodig og irritabel på jobb, og kjente nesten ikke igjen meg selv. Stresset fikk frem det verste i meg.

Noen dager og pusteøvelser etter at leiligheten min omsider var solgt, begynte jeg å kjenne meg som meg selv igjen. Perspektivet utvidet seg og jeg hadde bedre kontakt med kroppen min. Heldigvis endte det relativt godt, men hjertet mitt går til alle i lignende situasjoner, og spesielt de som ble stående i dette enda lenger enn meg. For det er lite som er mer skremmende enn å risikere å bli økonomisk ruinert. Den avmakten jeg følte på, og skrekken for å miste alt. Det var en enorm påkjenning.

Har du opplevd noe lignende? Hvordan kjenner du deg når du er under press? Hvordan kjennes det når det løser seg og spenningene slipper taket?

Takknemlighet, hvorfor er det så viktig? Hvorfor er det kanskje den aller viktigste mentalhygienen å implementere? Jeg har tidligere skrevet litt om hvorfor i Takknemlighetsøvelsen https://www.mental-hygiene.no/2020/12/01/takknemlighet/ og Takknemlighet med en vri https://www.mental-hygiene.no/2021/12/01/luke-1-takknemlighet-med-en-vri/.

Men det er enda en grunn til at takknemlighet trumfer all annen mentalhygiene, og det er selve den følelsen det gir. Hvordan det kjennes når jeg ikke bare tenker flyktige tanker, men rent faktisk kjenner etter i kroppen min når jeg er takknemlig. Når jeg virkelig kjenner på takknemlighet, så kommer jeg nemlig i kontakt med hjertet mitt. Og der kjenner jeg en sødme, mykhet, varme, tidløshet, mildhet, godhet… litt som å være forelsket.

Hva er du takknemlig for? Hvordan kjennes takknemlighet for deg?