En ganske upopulær følelse. De færreste er noe særlig stolt av å være misunnelige, eller glad for at de er det. Like fullt: her er det en gullskatt gjemt i gråstein.

En av de første vårdagene kjører jeg gjennom byen. Solen har endelig begynt å varme etter en lang og tøff vinter med pandemi og mye innestengthet og isolasjon. Endelig kan folk være ute i sola igjen! Endelig kan de møtes! Jeg ser lykkelige par gå hånd i hånd, og smilende folk som tydelig nyter solstrålene og livet og hverandre. Men jeg er ikke glad på deres vegne, jeg tar meg selv i å begynne og banne der jeg kjører forbi all denne lykken. «Er de så lykkelige de, da!» sier jeg sarkastisk, og ønsker både dem og lykken deres dit pepperen gror.

Heldigvis kan jeg nok om mentalhygiene til at jeg gjenkjenner min egen misunnelse. Og til at jeg vet hvordan jeg kan håndtere den. Hadde jeg begynt å moralisere overfor meg selv, be meg selv være mer raus, argumentere for hvorfor jeg burde unne andre å være lykkelige, hadde jeg ikke kommet noen vei. Men det jeg gjør er først og fremst at jeg tillater meg selv å være misunnelig; det er helt greit og menneskelig å være misunnelig iblant, og nå er jeg det. Sånn kjennes det ut. Dernest ser jeg på misunnelsens kjerne: hva er det som trigger meg?

Det er fortvilelsen over min egen livssituasjon. På det tidspunktet har jeg ikke kunnet være ute og puste frisk luft på over åtte måneder. Og i motsetning til de fleste andre som nå kan gå ut, må jeg vente enda lenger til det er varmt nok for lungene mine utendørs – og jeg vet ikke når det vil skje. Det er en dyp fortvilelse og sorg over å være stengt inne så lenge og mye, alene, i ufrivillig isolasjon, og ufrivillig innendørs. Og bak fortvilelsen ligger det et ønske: jeg elsker å være ute, og å være sammen med folk, og lengter meg på det tidspunktet grønn etter å være ute og kjenne solen og puste frisk luft. Så jeg tillater meg å kjenne på nettopp denne fortvilelsen; sette ord på alt som har vært og er vanskelig med det; lar meg selv gråte og banne, virkelig gi følelsene et utløp.

Og så skjer det: en klarhet kommer inn. Jeg hater ikke lenger alle disse lykkelige menneskene – de som tidligere ble et symbol på det jeg så inderlig ønsket meg men ikke fikk; jeg ser dem klarere. Jeg ser dem for det de er: mennesker med hver sine liv og utfordringer og sårbarhet. Og jeg kjenner hjertet mitt. Jeg er ikke lenger sint, men glad på deres vegne – jeg unner virkelig folk dette.

Dette eksemplet viser hvordan det å tillate misunnelsen og undersøke den nærmere trumfer moralisering. For misunnelsen peker på noe uforløst eller ubearbeidet i oss, den viser hvor skoen trykker. Hvis vi ignorerer den eller avviser den, går vi glipp av et viktig budskap. Hvis vi lytter til den, kan den gi oss økt innsikt og en viktig pekepinn på hva vi trenger å ha fokus på akkurat nå (det kommer en luke senere om å bearbeide misunnelse og bitterhet). Og ved å gi den den plassen den trenger, kan transformasjonen skje. Istedenfor å bli sittende fast i bitterhet, avsky og misunnelse, kan vi se situasjonen, oss selv, og andre klarere.

Hvem eller hva er du misunnelig på? Kan du tillate deg å være misunnelig? Hvis ikke, hva hindrer deg i det? Kan du se hva som ligger bak misunnelsen?

Jeg har tidligere skrevet om takknemlighets-øvelsen (https://www.mental-hygiene.no/2020/12/01/takknemlighet/) som et viktig mentalhygienisk verktøy; det å sette ord – eller skal vi si sette tanker, på ting man er takknemlig for, gjerne som en daglig rutine. Denne øvelsen er en liten variant av den. Her takker du deg selv.

De fleste går igjennom små eller store prøvelser hver eneste dag, og det er sannelig ikke alltid like lett å være menneske, til tider er det ganske strevsomt. Vi gjør så godt vi kan, og likevel kan det bli feil, vi kan føle at vi ikke strekker til. Jeg har noen ganger hatt en tendens til å henge meg opp i de tingene som går skeis, de tar liksom større plass enn alt det bra jeg får til. Får jeg 10 komplimenter og én kritikk, er det ofte kritikken som blir hengende mest ved. Og jeg er ikke alene om det. I boken Hardwiring Happiness skriver Rick Hanson om hvordan dette ligger i biologien vår: vi mennesker er utviklet gjennom evolusjonen til å fokusere på nettopp de negative tingene. De av oss som var mest oppmerksomme på farer, var de som overlevde. Derfor må vi gjerne gjøre en liten innsats med å fokusere på det gode for å skape en balanse. Ubalansen er et biologisk faktum, med mindre vi bevisst gjør noe med den.

Jeg snakker ikke om å bli selvgod og skryte av seg selv og tro at man er bedre enn andre. Men å gi deg selv en liten anerkjennelse iblant, for noe av innsatsen du faktisk gjør. Det kan være små ting som å lage middag eller dra på jobb, eller litt større ting som å gjøre noe du grudde deg til, men valgte å gjennomføre likevel. Eller noe som gjorde at dagen gikk litt mer smoothe enn om du ikke hadde gjort det. Takknemlighet avler takknemlighet, vennlighet samt en rekke andre goder. Som igjen skaper et bedre inneklima i oss selv.  

Hender det at du takker deg selv for noe? Hva er du takknemlig for at du har gjort i dag (eller en annen dag)? Hvordan kjennes det hvis du takker deg selv for noe og lar deg selv virkelig ta inn og føle på takknemligheten?