I et samfunn med et ekstremt fokus på utseende og ytre kvalifikasjoner kan det være vanskelig å kjenne sin egen verdi. Vi blir bombardert med reklame som forteller oss at vi burde slanke oss, pynte på utseendet vårt eller endre oss på andre måter. For meg kan også uenigheter, kritikk eller ensomhet trigge en følelse av verdiløshet. Eller rettere sagt, den gjør det vanskeligere å føle min egen verdi, så jeg glemmer den for en stund.   

Jeg fikk opp en «Dancing challenge» i feeden min for noen uker siden og tenkte: Ja, dans gjør meg lykkelig, jeg prøver dette. Man skulle danse litt hver dag. Men først måtte man fylle ut et skjema med forskjellige spørsmål om motivasjon etc. Og så kom det: vekt. Jeg tenkte: hvorfor trenger de å vite vekten min? Siden jeg ikke har vekt hjemme, måtte jeg gjette på sånn ca hvor mye jeg veier og førte det pliktskyldig inn. Men så eskalerte det: ØNSKET VEKT? Jeg skrev først inn min nåværende vekt igjen, men da kom jeg ikke videre i skjemaet. Den tillot ikke at ønsket vekt var den samme eller høyere enn nåværende vekt, og man kom ikke videre uten å fylle ut dette, nemlig en ønsket vekt som var MINDRE enn nåværende.

Så de som hadde laget dette programmet tok det for gitt – som så mange andre som skor seg på vår usikkerhet på vår egen verdi – at man melder seg på et danse-program for å gå ned i vekt. Noe så idiotisk! Er det så utenkelig at man kan ønske å danse av andre årsaker, f.eks. at man blir lykkelig av det?

Det er ikke bare vekt og slanke-fokus, men så mange andre områder. Unge jenter sminker seg til det ugjenkjennelige og det blir stadig vanligere å operere både lepper og andre kroppsdeler. Jeg hørte et intervju på P2 med noen tenåringsjenter som hadde vært informanter til en TV-serie om ungdom snakke om vennekultur og hvordan de fikk lyst til å bli kjent med andre som er pene. Hvis en gutt eller jente har et attraktivt utseende, da er det grunn til å bli kjent med vedkommende. DET HAR GÅTT FOR LANGT! Utseende er ikke alt!

Til og med noen psykologer som skal gi råd til en singel dame som sliter med å finne en partner, trekker frem utseende som det viktigste; hvordan hennes alder (49) og dertilhørende markedsverdi gjør henne mindre attraktiv. Hva da med hennes indre verdier? Visst har utseende noe å si, men det er jo bare én av mange ting man ser etter hos en partner. Og aller viktigst, hva med hennes egen evne til å elske og føle tilknytning, som vel kanskje er den viktigste faktoren når det gjelder å kunne fungere i et parforhold? At til og med psykologer, som virkelig burde være de som forfekter verdsettelse av hele mennesket, later til å først og fremst være opptatt av biologi og ytre attraktivitet, sier noe om hvor langt vi er på avveie.

Også denne kollektive frykten for følelser (som jeg skrev om i luke 8) tenker jeg gjør noe med oss og vår følelse av verdi. For det å føle seg verdsatt fordrer at man verdsettes for den man er, for hele den man er. Og det inkluderer de følelsene man har. Det å føle seg verdsatt fordrer at man sees for noe annet og mer enn utseendet. Å virkelig føle seg sett og verdsatt forutsetter at man møtes med respekt og nysgjerrighet; ikke med forslag om å endre på utseendet. Men slik samfunnet vårt er nå, er det underskudd på den type impulser som inviterer til å være nysgjerrig på og aksepterende overfor seg selv. Den typen impulser som gjør at vi kan lære å behandle oss selv på en måte der vi føler oss sett for den vi er, og føle vår egen verdi.

For uansett hvordan du ser ut eller hvilke evner du har eller ikke har: du er så uendelig verdifull! Hver og en av oss er en skatt uten sidestykke, med skjulte juveler og evner. Kjæledyrene våre vet det, de møter oss fullstendig uten å bry seg om vårt utseende, klesstil, antall utmerkelser, inntekt eller følgere på sosiale medier. Kan vi møte oss selv med den samme typen nysgjerrighet og aksept som en vi virkelig er glad i og ønsker å bli bedre kjent med? Det er mitt juleønske i år, at du som leser dette kan føle deg verdsatt.

For verdien er der hele tiden, den har bare blitt overkjørt av andre impulser og fortellinger og distraksjoner.  

Verdi er ikke noe man kan tenke seg frem til, det er noe man har fordi man ER. Og jo mer vi klarer å møte oss selv (og hverandre) for den vi er, jo mer vil vi føle oss sett og verdsatt. Jo mer vil vi føle vår egen iboende verdi.

God jul! Og husk at uansett hva du måtte tenke og hva andre måtte si, så er du verdifull.

Jeg vil komme med en påstand: jo mer usikre vi er på et valg vi har tatt, jo større behov kan vi ha for å forsvare det. Og jo større behov har vi for å dra andre mennesker inn i det forsvaret. Det er som om vi må ha det bekreftet fra andre at vi har gjort riktig valg. Som om verden er en rettssal, og bare vi får nok mennesker til å være enige med oss, så vinner vi rettssaken.

Sånn har jeg opplevd det, i tilfeller jeg var usikker på et valg. Mens den følelsen jeg har hvis jeg er helt sikker på et valg ikke levner noen tvil; da kan andre mene eller tro akkurat hva de vil.

Verden er veldig polarisert om dagen, enten det gjelder vaksiner, politikk eller annet. Kan noe av forklaringen bunne i en usikkerhet? Det er ikke lett å vite hva som er sant der ute. Det fabrikkeres falske saker med sterke politiske eller kapitalistiske krefter bak. Ikke rart vi blir usikre!

Og hvis vi innerst inne er litt usikre på valget vårt, blir det å få andre til å ta det samme valget kanskje en slags bekreftelse på at vi valgte riktig? Jo flere som velger det samme som meg, jo større er sjansen for at det er det beste valget, eller? (Saueflokk-mentaliteten har dessverre motbevist at det alltid er tilfelle.) Hvis noen derimot har valgt det stikk motsatte, kommer tvilen snikende. Hva er deres årsaker til å velge som de gjør? Kan de ha et poeng?

Ikke noe galt i å være usikker. Jeg synes bare det er interessant å se mekanismene som kan ligge bak. Spesielt for skråsikkerheten som enkelte besitter. Jan Thomas i Maskorama er et godt eksempel, synes jeg. Han er den i panelet som har dårligst treffsikkerhet og resonnering, og like fullt (eller kanskje nettopp derfor?) uttaler han seg med aller størst skråsikkerhet av de tre. Han sier sjelden «jeg tror», men heller «jeg vet hvem dette er». Kanskje er det også litt en rolle han spiller for å lage show? Men det ene trenger ikke å utelukke det andre.

Så neste gang du selv eller noen rundt deg er i overkant bastant eller defensiv på vegne av et valg de har gjort: bær over med dem/deg selv – det skyldes kanskje bare en usikkerhet.

Har du tatt et valg hvor du fikk et behov for at andre skulle forsvare valget ditt, gjerne ved å velge det samme? Har du tatt et valg du kjente deg helt sikker på? Hvordan kjentes det å være helt sikker? Hvordan opplever du forskjellen på et valg du er sikker på og et du tviler litt mer på?  

Synes du det er vanskelig å ta valg? Les posten min om valg her https://www.mental-hygiene.no/…/www…/2021/03/31/valg/

«På seg selv kjenner man andre», heter det i ordtaket. Det er en bok som heter «På seg selv kjenner man ingen andre» (av Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen), og jeg tror heller at jeg går for den, hvis jeg må velge. At det kan være lettere å forstå hva andre går gjennom hvis man har vært gjennom noe lignende selv har jeg sett mange eksempler på. For de fleste andre formål vil jeg si et tja til det ordtaket. Vi er så sinnssykt forskjellige! Og likevel gjør vi det hele tiden; vi tror at andre er som oss.

En venn av meg er veganer og stortrives med det. Såpass godt at han ikke kan fatte og begripe at ikke alle bare blir veganere. Selv har jeg utallige ganger fått god hjelp av ulike pusteteknikker og annet som har bedret helsen min, og har dermed ubevisst antatt at det vil hjelpe alle andre også. Eller det kan være noe helt annet, som at jeg i noen settinger stiller spørsmål til folk fordi jeg selv hadde satt pris på å få spørsmål i den situasjonen – det at noen viser interesse ved å stille spørsmål kan gi meg en følelse av at de bryr seg om meg. Men så møter jeg på noen som slett ikke setter pris på spørsmål, men tvert imot føler seg invadert eller brydd av spørsmål. For dem er det å vise at de bryr seg å la være å stille spørsmål.

Vi gjør det uten vond vilje, men ved å glemme at vi alle er helt, helt unike, både i kropp og psyke. Jeg vet ikke hvordan jeg kan avlære dette – det later til å stikke dypt, annet enn å være bevisst det, og minne meg på det igjen og igjen: Hvor utrolig forskjellige vi kan være. Jeg kan ikke anta at jeg vet noe som helst om deg og din livssituasjon, like lite som du om min. Og selv de menneskene jeg kjenner godt og vet mye om, selv de er jo egentlig et osean av overraskelser og uante skatter som jeg ikke vet noe om. Jeg kan tro at jeg kjenner noen i et spesielt henseende, og så blir jeg overrasket når det stikk motsatte viser seg å være tilfelle. Ja, til og med oss selv kan vi bli overrasket over. Og det er jo egentlig veldig spennende! Tenk om vi kunne feire våre ulikheter og møte hverandre og hvert nye øyeblikk med nysgjerrighet!

Har du opplevd å anta noe om en person, for så å oppdage at det lå noe helt annet bak? Når ble du sist overrasket over deg selv?

I luke 8 skrev jeg om ulike måter å lette på det følelsesmessige trykket, og hvordan det kan forebygge bitterhet. Etter at jeg delte den har en av dere delt med meg at det å danse for dem er en sånn måte å gi følelsene/kroppen et rått og direkte uttrykk. Det finnes sikkert en masse andre måter også! Her vil jeg dele hvordan det å være bevisst sine egne tankemønstre også kan være en verdifull tilnærming.

Min erfaring er at tanker som påstår at ting skulle vært annerledes er lite formålstjenlige. For ting er ikke annerledes, de er akkurat som de er. Som en jeg kjenner sa: «Reality doesn’t care if you like it or not». Og jo før jeg klarer å erkjenne det, jo lettere er det å gå videre og ta tak i de tingene jeg faktisk kan ta tak i, fremfor å havne i bitterhet og sløsing av mentale ressurser. Så kan det såklart være sorger over at ting er som de er, og tanker om at jeg skulle ønske at ting var annerledes. Og det er viktig å tillate – alt er selvfølgelig greit – vi har våre grunner til å tenke som vi gjør.

Det er likevel en nyanseforskjell på å ønske seg at ting var annerledes, og å tenke at de burde vært annerledes/ ikke skulle vært som de er. Det første tilfellet handler om å tillate/akseptere sine egne ønsker eller lengsler, mens det andre handler om en slags fornektelse av virkeligheten. I begge tilfeller kan aksept være en nøkkel som kan gi litt mer sjelefred; og kanskje forebygge bitterhet.

Ved å klare å både akseptere meg selv som jeg er, og virkeligheten som den er, har jeg opplevd å gå fra indre kamp og slit til en tilstand av mer ro, harmoni og overskudd. Jeg trenger ikke å like at ting er som de er. Jeg trenger heller ikke å slutte å jobbe for at ting skal endre seg. Og ei heller (med noen unntak) å anta at de skal være sånn for bestandig. Men ved å slutte å kjempe en fånyttes kamp inni meg, gir det en enorm lettelse å bare se sannheten i øynene. Enda som kjip den noen ganger kan være.

NB jeg mener ikke at det er noe galt i å tenke at ting skulle vært annerledes. Dette handler ikke om at man skal være flink til å tenke de rette tankene, slik at det blir nok et område å prestere på. Det handler om at vi kanskje kan få det bedre med oss selv (og omgivelsene) hvis vi slutter å kjempe imot det som uansett ikke kan endres på. Hvis vi slutter å bruke en masse krefter internt på det vi uansett ikke får gjort noe med. Slik at vi har mer krefter til det som faktisk kan gjøres noe med.

«God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

courage to change the things I can,

and wisdom to know the difference.” (Reinhold Niebuhr)

Er det noe du skulle ønske var annerledes i livet ditt? Hva gir det deg å tenke at det ikke burde vært som det er? Hva koster det deg?

I luke 2 (https://www.mental-hygiene.no/2021/12/03/luke-2-misunnelse/) skrev jeg om misunnelse og om viktigheten av å bearbeide det som ligger under. Men hvordan gjør man det? Alle livets små og store sorger, hvordan hindre at de ender opp som fastfrosset bitterhet? Er det én ting jeg virkelig ikke ønsker, er det å ende opp som bitter. Jeg har sett en del folk som er gamle og bitre og det virker lite forlokkende for både dem selv og omgivelsene.

For meg har det vært viktig å gi sorgene et uttrykk. Gjerne flere uttrykk. Det være seg å sette ord på det, ved å snakke med en venn eller snakke med meg selv (!) eller skrive dagbok; la kroppen få riste det ut eller uttrykke det på sin måte, ved f.eks. TRE (trauma release exercises) eller lignende; eller å gi følelsene et utløp ved å enten gråte eller å uttrykke sinne (NB da mener jeg ikke å uttrykke aggresjonen mot noen andre).

Det later til å herske noen forestillinger i vår kultur om at enkelte følelser er farlig. Mange lærer som barn at man skal la være/slutte å gråte. Og man må for all del ikke vise sinne offentlig. Vi husker alle hva som skjedde da Liv Signe Navarsete ble sint foran noen journalister i 2011, etter å ha fått noen falske beskyldninger mot seg. For de som ikke husker det: hun ble hudflettet i ettertid. Personlig satte jeg pris på at hun viste at hun var sint. Det gjorde at hun fremsto mer som et ekte menneske, og jeg fikk mer respekt for og sympati med henne, både som menneske og politiker. Uansett, poenget mitt er at all denne kollektive angsten for å uttrykke følelser gjør noe med oss. Den gjør at folk kan gå rundt i flere tiår, eller et helt liv, uten å tillate seg å gråte, eller å kjenne på eller uttrykke sinne.

Min gamle lærer i indre arbeid pleide å si: «When it comes to working with your anger, start with the A». Mao, har du sjelden eller aldri forholdt deg til ditt eget sinne, så kan det være en god ide å starte litt forsiktig. Du trenger ikke å åpne opp full vulkan på første forsøk. Men begynne å gi sinnet små uttrykk, f.eks. ved å slå i puter, sparke i sofaen eller vri på et håndkle.

Jeg har hørt noen anekdotiske bevis på at heavy metal-sangere er de mest sympatiske, rolige og minst passiv-aggressive blant oss. Får man skreket ut gruffen, har man mindre behov for å ta den ut på andre? Om det stemmer, vet jeg ikke sikkert, men det jeg vet er dette: Det å slå i en pute, vri et håndkle eller banne og gråte kan virke direkte rensende på den fortvilelsen, frustrasjonen, avmakten eller sorgen som kan bygge seg opp når noe i livet vårt er langt fra slik vi skulle ønske. Og kan på den måten være en viktig nøkkel til å unngå bitterhet.

Hva skulle du ønske var annerledes i livet ditt? Er det noe du er bitter for? Hva ligger under/i den bitterheten? Er det ønsker, lengsler, frustrasjon, fortvilelse, sorg, sinne?  

Følg med for del 2 om å unngå bitterhet…

Jeg overhørte en gang en far si litt surt til sin datter «hvorfor er du så glad?». Datteren hadde gått rundt og sunget av glede, og dette provoserte muligens ubevisst denne faren, skal jeg tro responsen. Uten at jeg kjente ham, vil jeg gjette på at det ikke var noe vondt ment. Og kanskje heller ikke et veldig bevisst utsagn? For sånne mønstre med å kverke glede eller andre spontane uttrykk har en tendens til å gå i arv. Antakelig har han selv som barn blitt jekket ned med sin glede; kanskje fått beskjed om at han ikke skulle gå rundt og synge uten grunn, eller at en av foreldrene hans, en søsken eller noen andre har bedt ham holdt kjeft en gang han var veldig glad og uttrykte det.

Akkurat som vonde følelser kan virke truende på oss, kan faktisk også de gode følelsene gjøre det. Mange bærer med seg vonde opplevelser av å bli hysjet på eller korrigert for det de følte. Eller ledd av. Det kan være bittesmå episoder som ikke var noe vondt ment fra den som forårsaket det, men som brant seg inn i et sårbart og åpent barnesinn. Og sånne opplevelser kan være så smertefulle at man fortrenger dem for å slippe å forholde seg noe mer til dem. Det som sitter igjen er en fornemmelse av at denne følelsen er noe jeg må passe meg for; Det medførte mye ubehag sist jeg uttrykte den, best å ikke føle på den. Dermed kan, trist nok, følelsen av skam og glede knyttes assosiativt sammen, og hindre noe av tilgangen til gleden.

For trenger vi egentlig noen grunn til å være glad? Glede er en medfødt følelse som alle barn har tilgang på. Vi voksne har vel tilgang på den i større eller mindre grad, men vi har en tendens til å tro at en indre glede må henge sammen med ytre omstendigheter: fordi jeg har fått meg ny jobb er jeg glad. Eller fordi jeg gleder meg til julebord er jeg glad. Men da går vi glipp av mye daglig-glede; glede som ikke har noen konkret ytre årsak, men som er en medfødt del av oss.

Det er faktisk mulig å kjenne seg glad bare av å være til – jeg gjør det ganske ofte. Det er en boblende følelse som sitter i bryst-området og/eller solar plexus hos meg. Den gjør at jeg føler meg lett og levende, og ofte mer kreativ.

Hvordan kjennes det ut når du er glad? Kjenner du det noe spesielt sted i kroppen? Hender det at du kjenner deg glad uten noen spesiell grunn? 

For noen uker siden mistet jeg en person som sto meg nær. Hun døde brått og det kom som et sjokk på meg. De første par dagene gråt jeg mye, men var også i kontakt med mye lys og kjærlighet, jeg tenkte: dette skal jeg klare. Etter et par-tre dager endret sorgen seg. Den ble tyngre å bære. Den satte seg liksom i kroppen som en seig masse som nærmest lammet meg. Det ble tungt å bevege meg, tungt å snakke, tungt å tenke. Alt gikk langsomt. Tidvis skremte det meg at jeg ble så satt ut av spill. Det var som om kroppen min satte seg selv litt på vent og sa: «nå klarer jeg ikke noe annet enn å bearbeide denne sorgen». Jeg mistet matlysten, og følte på håpløshet – jeg kjente ikke igjen meg selv. Og jeg følte meg så skjør og hudløs, det skulle ingenting til for å såre meg, jeg tålte mye mindre motgang enn jeg pleier.

Det å bo alene var ikke å anbefale når jeg skulle håndtere en sorg. Sjelden kjentes det viktigere å ha noen rundt meg, ikke bare på telefon og skype, men å ha noen i samme rom, noen jeg var glad i. Sorgen kjentes nesten bokstavelig talt for tung å bære alene, og jeg gjorde meg en viktig lærdom: Jeg trenger folk rundt meg i sorg. Jeg trenger å klemme på folk og å se dem inn i øynene og føle på deres fysiske tilstedeværelse.

Jeg kledde meg i svart de første syv dagene. Den åttende dagen var begravelsen. Etter det var det som en stor bør var blitt løftet vekk; jeg kjente meg så mye lettere og mer integrert. Sorgen var ikke over, men den første fasen var over og jeg var glad og mer meg selv igjen.

Etter å ha lest litt om temaet, og snakket med andre om deres opplevelser av sorg, har jeg forstått at det er ganske vanlig at et dødsfall kan trigge annen, gammel og ubearbeidet sorg man har hatt liggende. Det kan være en sorg over andre som har dødd tidligere, eller bare sorg over ting i livet som ikke ble som man hadde ønsket.

Kanskje var det noe av dette som skjedde med meg da sorgen ble så intens? Eller kanskje ikke, det er ikke så viktig. Det som kjentes viktig var å tillate den å være der, enda så vondt den gjorde. Ikke skyve den vekk, men ønske den velkommen. Klarte jeg alltid det? Neppe, og det er også helt greit. Men innimellom gjorde jeg det, og det kjentes bra, det ga bevegelse og flyt, og hindret at den ble undertrykket og at det dermed stivnet noe inni meg.

Har du mistet noen du var glad i? Hvordan opplevde du sorgen? Hva hjalp deg gjennom den?

Så har det skjedd igjen. Jeg har en ubehagelig følelse inni meg pga noe som har skjedd; og helt uten at jeg ser det, har jeg antatt at sånn her kommer det til å være i lang tid fremover. Skrekk og gru, tenker jeg, dette blir slitsomt. Noen ganger kan jeg til og med tro at det vil være sånn for resten av livet. Mens andre ganger nøyer tankene seg med å anta at det er snakk om timer, dager, uker eller måneder. Inntil jeg oppdager hva som skjer i meg, at disse tankene ikke vet hva de snakker om.

Det kan være snakk om alt fra følelser og indre tilstander til situasjoner og relasjoner med andre mennesker. Fellesnevneren: jeg tror at det vil vare. Denne funksjonen i psyken vår forundrer meg. Og jeg ser den ofte hos folk. Vi har en ubevisst forestilling om at tingene slik de er nå skal vare. Men så gjør de jo ikke det. Det eneste vi vet sikkert er at alt er i konstant endring. Og det jeg føler nå kan være snudd helt på hodet om et sekund.

Det gjelder jo positive følelser også. Hvis vi tror at de skal vare evig, er det lettere å ta dem for gitt. Hvis vi vet at de kan gå over når som helst, gjelder det å virkelig nyte dem mens vi har dem!

En tidsillusjon. En merkelig antakelse. En hypotese vi klamrer oss til, til tross for at den motbevises igjen og atter igjen. Hva kan ligge bak? Frykt for forandring? Et ubevisst ønske om å fryse tiden så vi kan leve evig? En dypere forståelse av at tiden tross alt på mange måter er en illusjon, hvis man går dypt nok inn i kvantefysikken? Et behov for å vite hva som skal skje for å ha en følelse av kontroll? Ikke vet jeg, men jeg fortsetter å minne meg selv på dette når noe er ubehagelig: pust, det vil endre seg, og det blir spennende å se hva som er rundt neste hjørne! Eller når det er noe fint: det føles godt akkurat nå, nyt det til fulle!

Har du trodd at noe vil vare, for så å erfare at det endret seg raskere enn du hadde trodd? Har du noe i livet ditt nå som du bare antar at vil vare i lange tider?

I mange år var jeg fullstendig allergisk mot råd. Det var som om jeg hadde fått overdose. Jeg trengte å komme i kontakt med hva jeg selv ville og mente, og opplevde råd som svært lite støttende. Det skorter jo ikke på folk som vil gi oss velmente råd gjennom oppveksten. Og sånn skal det også være – ikke noe galt i å få råd av foreldre, lærere og andre. Men som voksen oppdaget jeg at jeg faktisk har en indre stemme jeg kan lytte til. Jeg trenger ikke å bare la meg styre av råd utenfra.

Jeg ser tendensene over alt i samfunnet vårt: det forventes liksom ikke at folk har evnen til å tenke selv. Vi blir bombardert med råd for alle livets områder. Noen ganger skulle jeg ønske det heller sto: stopp opp og kjenn etter, og tenk gjennom hva du vet om deg selv. Vi har så mange av svarene i oss, hvis vi bare evner å stille oss selv spørsmålene, og virkelig lytte til oss selv.

Nå har jeg et litt mer avbalansert forhold til det å få råd. Jeg har lært meg å tenke at folk gir råd ut fra sin egen erfaring, og at jeg kan velge om jeg vil følge dem eller ei, og vurdere om de virker relevante for meg eller ei. Noen ganger kan jeg gå fem på og begynne å følge et råd blindt igjen, men det tar heldigvis ikke så lang tid før jeg gjennomskuer hva jeg holder på med.

Og noen ganger er råd tipp topp – ingen tvil om at vi kan lære av hverandres erfaringer. Og at det kan være nyttig å få noen andres blikk på ting. Like fullt, jeg tror det eksisterer en iboende visdom i hver og en av oss, en indre viten, som kommer frem når den blir invitert.

Hvordan forholder du deg til det å få råd? Hva vil du spørre deg selv til råds om?

Noen ganger ser jeg mennesker som går gjennom helt vanvittig tøffe ting og tenker: hvordan klarer de det? Folk som mister et barn, for eksempel. Jeg hadde aldri klart det, tenker jeg. Samtidig: mange av oss har vært gjennom ting vi aldri hadde trodd at vi skulle klare. Og jeg tenker: Vi mennesker har uante styrker og ressurser i oss, og det er først når vi går gjennom noe vanskelig at vi har muligheten til å oppdage dem. Hvordan skulle vi ellers vite hva vi kan tåle?

Det blir kanskje litt som i Kompani Lauritzen (eller i militæret for øvrig, for alt jeg vet): deltakerne vet ikke på forhånd hva de er gode for, og overrasker seg selv med hva de faktisk tålte og klarte å stå i.

Nå mener jeg ikke å glorifisere vanskeligheter, jeg hadde lett valgt et liv med minimalt med smerte for både meg selv og alle andre, hvis jeg hadde kunnet velge. Men når det nå en gang forekommer at vi går gjennom noe vanskelig, så kan det komme noe godt ut av det også; nemlig det å kjenne sin egen styrke. Å vite at det man på forhånd trodde at man aldri hadde taklet, det takler man faktisk. At det som virket uoverkommelig, det gikk, du sto i det. Du hadde styrken i deg, du klarte det.

Hvilke vanskelige situasjoner/perioder har du vært gjennom? Hvordan påvirket det deg? Og hvordan endret det deg?