På en ferie i Italia for noen år siden fikk jeg plutselig en åpenbaring: jeg merket at jeg ofte drev og forestilte meg worst-case-scenarier; ting jeg var redd for at skulle skje ble spilt av som små filmer inne i hodet mitt. Dette er neppe særlig god mentalhygiene, det skaper unødig stress og frykt (så lenge det ikke er ting man kan påvirke). Derfor bestemte jeg meg for å gjøre en helomvending og heller begynne og se for meg de tingene jeg ønsket meg at skulle skje. Hver gang jeg oppdaget at jeg spilte av en fantasi om noe jeg ikke ville at skulle skje, så enten bare droppet jeg den eller endret til å heller se for meg det scenariet jeg håpet på.

Hvis jeg f.eks. er litt sent ute til en avtale, kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor ille det kan gå hvis jeg kommer for sent; alt som da kan gå galt. Når jeg oppdager at jeg driver og tenker det, kan disse tankene erstattes med tanker om hva jeg håper at skjer, i første omgang at jeg ikke kommer for sent. Og dernest et scenario for hvis jeg kommer for sent; hvorfor det antakelig kommer til å gå helt fint. Nå om dagen kan det dukke opp en tanke “tenk om jeg ikke rekker å kjøpe alle julegavene i tide”. Da sender jeg den vennlig videre og ser heller for meg at jeg har fått ordnet alle julegavene i tide.

I tillegg gjorde jeg det til en daglig rutine, at jeg hver kveld begynte å se for meg de tingene jeg ønsket meg for neste dag, f.eks. at jeg skulle få en fin dag på jobb med fine møter med elevene mine.

De som har en religiøs/åndelig tilbøyelighet, kan be til høyere makter om det de ønsker seg.

Å lære seg å slutte med kontraproduktive tanker er ikke gjort i én vending, det tar tid å trene seg på. Men hver gang du oppdager en og blir bevisst den, er det en liten seier og du er mer rustet til å oppdage den neste.

Hva håper du på?

Hver kveld når jeg har lagt meg, går jeg gjennom alle tingene jeg er takknemlig for at har skjedd den dagen.

Takknemlighet akkumulerer; jo mer man kjenner på at man er takknemlig, jo mer takknemlig og lykkelig vil man kjenne seg. Dette er velkjent i psykologien. Det rare er at det alltid er noe jeg er takknemlig for, hver eneste dag! Selv de aller mørkeste, kjipeste dagene, som jeg har lidd meg gjennom, selv da finner jeg noe å være takknemlig for; f.eks. at jeg har kunnet spise meg mett eller har et sted å bo. Og de aller fleste dager er det mange ting jeg er takknemlig for, små og store, f.eks. at jeg har så mange nære og gode venner, en fin familie, eller bare at jeg fikk parkering der jeg trengte eller fikk tatt en nødvendig telefon.

Hva er du takknemlig for?