Jeg hørte noen si en gang at det å akseptere sin skjebne er det aller vanskeligste for et menneske. For meg har det i hvert fall vært nok et område hvor jeg har lært meg å spare mye mentale ressurser ved å være mer bevisst.

Hva vil det si å godta ting som de er? Igjen er skillet mellom det indre og ytre superviktig: jeg tenker ikke på hvilke handlinger du gjør ute i verden, eller at man stilltiende skal finne seg i urettferdigheter eller vanskeligheter; for all del: kjemp for at ting skal bli bedre! Men jeg tenker på hva vi gjør inni oss. Tanker som «det burde ikke ha skjedd», «ting skulle vært annerledes», «hadde jeg bare gjort det og det, så hadde ikke dette skjedd» osv. De kan være fristende, og kanskje noen ganger også nødvendige i små doser. Problemet er når vi sitter fast i dem og tenker dem igjen og igjen. For uansett hvor sterkt vi ønsker at det ikke var sånn, så er virkeligheten som den er – den blåser en lang marsj i om du liker den eller ikke. Så alle tanker som kjemper for å endre noe som ikke kan endres er fånyttes, og et sløseri av mentale ressurser/oppmerksomhet.

Når jeg klarer å slå meg til ro med at ting er som de er akkurat nå (og husk, det betyr ikke at de skal forbli sånn for alltid!), og vennlig avskjedige tanker som måtte dukke opp og si at det burde vært annerledes, så oppstår det en dypere tilfredshet i meg, en slags fornøydhet og følelse av å spille på lag med meg selv. Det føles ikke lenger som om jeg kaver eller prøver å vri meg unna noe det ikke går an å vri seg unna, men jeg kjenner på en indre ro og en lykke over å være tilstede i mitt eget liv her og nå.

For jeg har så lett for å se fremover, tenke at livet snart skal skje, vente på det rette øyeblikket, de rette omstendighetene som skal gjøre at jeg blir lykkelig. Når jeg bare blir frisk, når bare koronatiden er over, når jeg kan være ute igjen osv. Og da glemmer jeg at det eneste øyeblikket som reelt finnes er det som er akkurat nå. Tanker om fortid og fremtid er nettopp det, tanker. Men opplevelsen er kun nå. Ingen av oss vet hvor lenge vi har igjen. Livet kan være over neste uke, eller om 50 år. Men uansett hvor lenge vi har igjen, så går det så fort! Livet venter ikke på at vi skal ha våre optimale øyeblikk, men raser videre, enten vi velger å være der fullt og helt eller ei. Visst kan det være ubehagelig å kjenne etter iblant, det kan være rastløshet, tomhet, sinne eller annet. Men ved å tørre å titte på det og tillate det, om så bare i små øyeblikk av gangen, glir det så mye fortere over i noe annet. Mens det er hvis vi gjemmer hodet i sanden og ikke forholder oss til det at det blir sittende fast og fortsetter å dukke opp igjen og igjen. Og det er også så mye godt vi går glipp av når vi «flykter», alt det gode som overraskende kan dukke opp eller bli tidoblet sterke: glede, kjærlighet, styrke, tilfredshet, letthet, lykke og en dypere kontakt med hverandre, for å nevne noe.

Hva vil det si å være tilstede i øyeblikket? Du har kanskje dine egne teknikker, som å kjenne etter i kroppen generelt eller et spesielt sted som f.eks. bena eller magen eller kanskje hjertet? For meg er pusten et veldig effektivt og forankrende triks. På et nanosekund kan det å forflytte oppmerksomheten min til pusten gjøre underverker for meg.

Jeg elsker jobben min og på gode dager nyter jeg hver eneste time med hver elev. Men pga en litt stram timeplan som vi har i Kulturskolen, kan jeg ofte komme inn i en litt stressa modus der jeg glemmer å kjenne etter. Da løper bare timene avgårde og jeg tar litt kjappe avgjørelser som ikke alltid er like godt funderte. Men idet jeg kommer på at jeg kan kontakte pusten min, så er jeg mer tilstede og kan nyte jobben og ta gode, velfunderte avgjørelser. Jeg er ikke så fæn av å «trekke pusten dypt», som man ofte kan bli oppfordret til. For meg funker det best å bare kjenne etter, så skjer det ofte en forandring av seg selv ved at jeg tar oppmerksomheten dit; med ett er pusten blitt dypere uten at jeg har prøvd å forandre den.

Så, kjære medmenneske, jeg ønsker deg en vakker jul. Du har kanskje vært en engel og kjøpt gaver til andre, og nå håper jeg at du kan gi deg selv en skikkelig fin gave i form av å være ordentlig god mot deg selv! Tenke på noe du er takknemlig for og kjenne etter hvordan det kjennes; si noe hyggelig til deg selv, f.eks. noe du liker ved deg selv; og nyte øyeblikkene på den måten som funker best for deg.

Hvordan kjennes det å leve akkurat nå?

I dag, på selveste vintersolverv, vil jeg slå et slag for åpenhet.

På den ene siden har jeg ofte sett folk på TV som er livredde for å begynne å gråte – som om det var det verste som kunne skjedd; som om det ville innebære å «tape ansikt» og at det er noe livsfarlig over det. Samtidig blir gjerne folk som er veldig åpne og viser følelser – som f.eks. Ulrikke Brandstorp – enormt populære. Jeg tror det er fordi de rører noe i oss, vi kjenner igjen, og kjenner på, ektheten i dem. Og jeg tror mange av oss lengter etter mer ekthet; å se den i hverandre og å være i kontakt med den i oss selv. Jeg skal neppe driste meg til noen politisk analyse her, men jeg mistenker at det også er derfor nissen Donald Trump er såpass populær (på tross av sine hårreisende meninger og ekstremt umodne oppførsel) – fordi han viser følelser, han snakker «rett fra levra»; mens en del andre politikere lirer av seg ferdigformulerte setninger som lest fra et manus. Vi gjennomskuer det, vi vil ikke ha det, vi vil ha ekte mennesker! I hvert fall vil jeg det.

Derfor øver jeg meg på å være åpen, slik jeg også har gjort i hele desember med denne kalenderen. Jeg har for så vidt øvd meg på det i mange år, og har utelukkende gode erfaringer med det. Jeg kunne ha gått gjennom hele livet som en som fremsto veldig vanlig og flink, uten å «tape ansikt» eller vise «svakheter» av noe som helst slag. Hva ville jeg ha vunnet på det? Hva ville de rundt meg ha vunnet? For meg har det gjort meg lykkeligere å lære meg å dele mer. Det har skapt mer og bedre kontakt med andre mennesker. Og det har ikke minst gjort at andre har fått det bedre med seg selv.

Jeg har en venn som er veldig syk, og som klager over at folk ikke ser ham i den vanskelige situasjonen han er i, samtidig som han innrømmer at han later som om han er friskere enn han er. Sånn kan vi holde på i årevis, uten å se sammenhengen. Jeg har også gjort det: latt som jeg var friskere enn jeg var. Kanskje for å slippe å snakke om sykdom. Kanskje fordi jeg skammet meg eller var redd for å virke annerledes. Ikke noe galt i det. Men jeg tror vi mennesker dypest sett har et ønske om å føle oss sett. Og jeg har merket at jeg føler meg så mye mer sett når jeg tør å være åpen om hvordan jeg faktisk har det. Jeg har erfart hvor sinnssykt frigjørende og deilig det kan være å dele noe om meg selv som jeg trodde var skambelagt, for så å få høre tilbake fra den jeg delte med at de har det på akkurat samme måte.

Hva er du ikke åpen om? Hva er du redd for at skal skje hvis du er det?

Det er så mye enklere med det vi liker. Jeg husker jeg var i et bryllup for noen år siden, hvor presten forkynte i talen til brudeparet at de skulle «luke i bedet sitt, få bort alt som ikke var roser», altså i overført betydning om følelseslivet deres. Jeg husker jeg tenkte: hjelp, håper ikke de gjør det ved å prøve å manipulere vekk alle «uønskede» følelser.

For hva vil det si å dyrke det gode? Å gjøre gode handlinger og gi fine ord til hverandre, uten tvil. Spørsmålet er hva vi gjør med de følelsene som oppstår inni oss som ikke er roser. De som vi helst skulle ha sluppet. Sinne (se https://www.mental-hygiene.no/2020/12/07/sinne/), frustrasjon, irritasjon, sjalusi, misunnelse, for å nevne noen. Jeg tror jeg hadde en slags fantasi om at de ble borte hvis jeg ignorerte dem. Men jeg er redd de gjør mer skade når de blir undertrykket enn hvis de slippes frem i lyset. Og da mener jeg IKKE at man skal ta det ut på andre! Men å kjenne på dem i oss selv, og bare tillate dem å være der; uten å prøve å få dem vekk ved å late som om de ikke er der eller argumentere for hvorfor de ikke burde være der. Da vil de miste mye av sin makt over oss, og bevege seg ut eller over i noe annet.

Jeg har slitt med kronisk sykdom i mange år, og det var en periode det var spesielt ille. Jeg har en venn som har usedvanlig god helse, han har liksom alt jeg skulle ønske jeg hadde. Misunnelsen jeg næret overfor ham den perioden var så sterk at jeg ikke klarte å ha kontakt med ham. Inntil jeg så hva jeg drev med. Jeg hadde bare merket at jeg hadde noe imot ham og ikke orket å forholde meg til ham. Da jeg innså hvorfor, at jeg var eitrandes misunnelig, begynte ting å bevege på seg. Jeg forsto mer av min egen reaksjon, og jeg kunne begynne å «deale» med misunnelsen min. Jeg fant at det inni den var gjemt en masse smerte over min egen situasjon som var så fortvilet.

Tilsvarende har jeg funnet at ved å virkelig tillate meg å mislike en person, istedenfor å argumentere for hvorfor jeg burde like vedkommende, så har det skjedd en transformasjon. Jeg har ikke bare lært noe om meg selv ved å undersøke hva det var jeg ikke likte (f.eks. om jeg mislikte en person som tok mye plass kunne det skyldes at jeg selv ikke turte å ta den plassen jeg egentlig ønsket), men jeg har kommet nærmere den jeg ikke likte; Begynt å se denne personen klarere, i et nytt lys, ja til og med begynt å like vedkommende ganske godt!

Hvilke følelser skulle du ønske du ikke hadde? Hvordan kjennes det å tillate nettopp en sånn følelse?

Kjærlighetssorg. De fleste har vært gjennom det. Jeg har hatt en del runder opp gjennom årene. Det var et markant skille i sørgetiden da jeg knakk denne koden. De første kjærlighetssorgene kunne vare i ukesvis, ja til og med måneder kunne jeg sørge. Mens første gang jeg virkelig klarte å benytte meg av dette prinsippet, gråt jeg i tre dager og så var det over. Jeg kunne ikke tro det.

Trikset er å skille mellom «uunngåelig smerte» og «unødvendige smerte» som legger ekstra sten til byrden. I tilfellet kjærlighetssorg kan den uunngåelige smerten være f.eks. den rene hjertesmerten over tapet av den man var glad i, eller følelsen av skuffelse og savn. Den unødvendige smerten kommer fra tanker som «Jeg var vel ikke verdt å elske», «jeg kommer aldri til å møte noen som er like bra igjen», «kanskje jeg aldri får meg kjæreste igjen», «nå kommer jeg til å være ulykkelig i lange tider fremover». Disse tankene er både fake news og skrekkscenarier; vi har ikke noe belegg for dem. Likevel tenker vi dem og tror på dem. Den første kjærlighetssorgen jeg hadde hvor jeg klarte å praktisere å avhende/ gi slipp på enhver unødvendig tanke var en utrolig opplevelse. Jeg kjente bare på sorgen i dens rene form og observerte hvordan den jobbet seg gjennom meg. Hver gang en unødvendig tanke prøvde seg, sendte jeg den vennlig vekk.

Kjærlighetssorg var bare et eksempel. Det samme gjelder selvfølgelig i andre vanskelige situasjoner. Jeg har hørt folk som nylig har mistet noen de var glad i si «Jeg kommer aldri til å bli lykkelig igjen». Det kan vi ikke vite. Og det er å strø salt i såret i en situasjon som allerede er veldig vanskelig og vond; det siste man trenger da er ekstra tanker som gjør det verre. Tenk igjen på hvordan du hadde reagert om noen andre hadde sagt noe sånt til deg.

Mange snakker om å «tenke positivt», jeg antar at det betyr å være optimistisk. Hvis jeg må velge mellom optimisme og pessimisme, velger jeg lett optimismen. Men hvorfor låse oss til å være spåkoner når vi egentlig ikke aner hva som kommer til å skje? Ingen av oss vet hva som skjer i morgen. Og kanskje er det noe litt skremmende over nettopp det? (Men også noe befriende og spennende, synes jeg!) Jeg vil slå et slag for å tenke hverken «positivt» eller «negativt», men å «tenke nøytralt», altså å forbli åpen for at vi ikke vet. Hvorfor tro på fantasier når det eneste vi vet er at vi ikke vet?  

Hvilke usanne tanker har lagt sten til byrden for deg i en tøff situasjon?

Dette er kanskje mitt hotteste tips. Det å lære meg å se og hamle opp med min indre kritiker er det som har gjort aller mest for meg. Jeg vil si at det virkelig har transformert livet mitt. Det er et så stort tema at det er vanskelig å dekke det vettugt på såpass liten plass, men jeg skal prøve. For de som er interessert i å fordype seg og lære mer, vil jeg anbefale det som i mange år var min bibel, nemlig boka «Soul without shame» av Byron Brown.

Vi har alle en indre kritiker, og for noen av oss er den sterkere enn andre. Jeg var en sånn som hadde veldig mye av den. Men jeg så det ikke selv, for vi er jo så vant til vårt indre landskap at vi ikke ser skogen for bare trær. Jeg kunne f.eks. stå på en fest og prate med enfyr og ha det veldig hyggelig. Så plutselig kommer den harde stemmen «Tror du virkelig at han er interessert i deg!? Selvfølgelig er han ikke det. Hvorfor skulle noen være det?». Eller mens jeg satt på jobb og underviste en elev: «Du duger ikke til den jobben her, du har ikke det som trengs, du kommer til å bli avslørt så folk ser at du egentlig gjør en elendig jobb». Eller rett før jeg skulle spille en konsert «Skal DU spille konsert? Du spiller jo ikke noe bra». Listen er uendelig lang over små og store ting som jeg konstant kritiserte meg selv for. Igjen: alle hadde spottet det og reagert om dette hadde skjedd utenfor vårt eget hode, om noen andre hadde sagt noe sånt til oss. Problemet er at vi er så vant til å høre det at vi ofte ikke ser hva som skjer, og derfor finner oss i det.

Måten å kjenne igjen et «angrep» fra kritikeren på er at det har noe hardt og uvennlig over seg, og det får oss til å føle oss små, skamfulle og verdiløse. Det tar oss bort fra opplevelsen av å være her og nå, og å faktisk kunne ha glede av det vi driver med, om det er jobben vår eller det å snakke med en venn.

Jeg har lagt merke til at kritikeren ofte angriper der det er aller mest sårbart, de tingene vi virkelig ønsker og som betyr mest for oss; f.eks. det å være en god forelder eller å gjøre en god jobb. Ofte kan den også ha et bittelite poeng, det kan være et snev av sannhet i det den sier. Og det gjør det vanskeligere å forsvare oss mot den fordi vi ikke bare kan avfeie det som tull. Men dette er ekstremt viktig: Det faktum at det kan være noe sant med «angrepet» gjør det ikke dermed formålstjenlig! For alt budskapet den kommer med som sårer, hvordan det får oss til å føle oss små og skamfulle, det virker bare mot sin hensikt. Det gjør at vi mister fotfestet, får det dårlig inni oss og tar dårligere avgjørelser.

Det finnes et arsenal av måter å «forsvare seg», avverge eller ufarliggjøre den indre kritikeren på; slik at vi ikke blir i dens vold. Det aller viktigste er dog å se den. Mye kan være gjort bare du oppdager hva det er som skjer. Ellers er disse noen velprøvde metoder som kan funke: 1. bli sint og be den stikke dit pepperen gror; 2. vise seg sårbar og si hvor sårende det er med kritikken; 3. vifte den bort som en flue så fort du ser den. Men uansett hva du gjør, ikke gå inn i en argumentasjon med den, det er nytteløst og du vil snart oppdage at du bare blir fanget i en loop der du anerkjenner den som en autoritet i din egen psyke. 

Ofte vil det å gå noen runder med seg selv på en utforskende måte avsløre om det er noe sant i budskapet til kritikeren eller ei. Hvis kritikeren sier at du er en dårlig mor/far, spør deg selv og kjenn godt etter og svar helt ærlig: mener du virkelig at du er en dårlig mor/far? Jeg vil anta at du har mye empiri for det motsatte. Nå kjenner jeg meg selv og den jobben jeg gjør så godt at jeg vet at det bare er bullshit hvis det skulle komme en generell anklage fra kritikeren om at jeg gjør en dårlig jobb. Eller om at jeg er en dårlig venn. Men den tryggheten har ikke kommet fordi kritikeren har prøvd å forbedre meg; men fordi jeg har lært å identifisere og løsrive meg fra den, slik at den har stadig mindre makt over meg og jeg kan se sannheten klarere.

Hva kritiserer du deg selv for? 

I en ekstremt tøff tid der livet buttet så mye imot at det kjentes som om jeg ikke hadde mer å miste, lærte jeg meg en annen mentalhygienisk teknikk. Det dreier seg om å sammenligne seg med andre. Jeg la merke til at det å sammenligne meg med andre gjorde meg lite godt. Det fikk meg som regel til å føle meg mindreverdig og utilstrekkelig. F.eks. kunne jeg begynne å tenke at de fleste på min alder allerede for lengst har fått seg barn, men ikke jeg (og jeg ønsker meg virkelig barn). Nå var jeg i en situasjon hvor det ikke var mulig å gjøre noe med det akkurat da. Så da sier det seg selv at denne typen tanker ikke fører noe godt med seg. Det tanken gjør er å si at jeg burde vært et annet sted enn jeg er. Det er både sårende og like umulig å gjøre noe med som det er fortvilende at jeg ikke kan det.

En klok person sa «Never ever compare yourself to anyone else”. Det gir så mye mening, for ingen er like eller har det samme utgangspunktet. Sammenligning får oss til å føle oss enten overlegne eller underlegne andre mennesker. Og vi er jo hverken bedre eller dårligere enn hverandre, vi er bare forskjellige (og takk Gud for det!). Såklart har vi ulike egenskaper, du er bedre enn meg på noe og dårligere på noe annet. Men det gjør oss ikke mer eller mindre verdt som mennesker. Og det er nettopp den følelsen av verdi som sammenligning rokker ved. For disse tankene kommer ikke som en nøytral faktaopplysning, men bringer ofte med seg en følelse av å ikke være verdifull eller bra nok.

Når du sammenligner deg med andre, hvordan får det deg til å føle deg?