I luke 2 (https://www.mental-hygiene.no/2021/12/03/luke-2-misunnelse/) skrev jeg om misunnelse og om viktigheten av å bearbeide det som ligger under. Men hvordan gjør man det? Alle livets små og store sorger, hvordan hindre at de ender opp som fastfrosset bitterhet? Er det én ting jeg virkelig ikke ønsker, er det å ende opp som bitter. Jeg har sett en del folk som er gamle og bitre og det virker lite forlokkende for både dem selv og omgivelsene.

For meg har det vært viktig å gi sorgene et uttrykk. Gjerne flere uttrykk. Det være seg å sette ord på det, ved å snakke med en venn eller snakke med meg selv (!) eller skrive dagbok; la kroppen få riste det ut eller uttrykke det på sin måte, ved f.eks. TRE (trauma release exercises) eller lignende; eller å gi følelsene et utløp ved å enten gråte eller å uttrykke sinne (NB da mener jeg ikke å uttrykke aggresjonen mot noen andre).

Det later til å herske noen forestillinger i vår kultur om at enkelte følelser er farlig. Mange lærer som barn at man skal la være/slutte å gråte. Og man må for all del ikke vise sinne offentlig. Vi husker alle hva som skjedde da Liv Signe Navarsete ble sint foran noen journalister i 2011, etter å ha fått noen falske beskyldninger mot seg. For de som ikke husker det: hun ble hudflettet i ettertid. Personlig satte jeg pris på at hun viste at hun var sint. Det gjorde at hun fremsto mer som et ekte menneske, og jeg fikk mer respekt for og sympati med henne, både som menneske og politiker. Uansett, poenget mitt er at all denne kollektive angsten for å uttrykke følelser gjør noe med oss. Den gjør at folk kan gå rundt i flere tiår, eller et helt liv, uten å tillate seg å gråte, eller å kjenne på eller uttrykke sinne.

Min gamle lærer i indre arbeid pleide å si: «When it comes to working with your anger, start with the A». Mao, har du sjelden eller aldri forholdt deg til ditt eget sinne, så kan det være en god ide å starte litt forsiktig. Du trenger ikke å åpne opp full vulkan på første forsøk. Men begynne å gi sinnet små uttrykk, f.eks. ved å slå i puter, sparke i sofaen eller vri på et håndkle.

Jeg har hørt noen anekdotiske bevis på at heavy metal-sangere er de mest sympatiske, rolige og minst passiv-aggressive blant oss. Får man skreket ut gruffen, har man mindre behov for å ta den ut på andre? Om det stemmer, vet jeg ikke sikkert, men det jeg vet er dette: Det å slå i en pute, vri et håndkle eller banne og gråte kan virke direkte rensende på den fortvilelsen, frustrasjonen, avmakten eller sorgen som kan bygge seg opp når noe i livet vårt er langt fra slik vi skulle ønske. Og kan på den måten være en viktig nøkkel til å unngå bitterhet.

Hva skulle du ønske var annerledes i livet ditt? Er det noe du er bitter for? Hva ligger under/i den bitterheten? Er det ønsker, lengsler, frustrasjon, fortvilelse, sorg, sinne?  

Følg med for del 2 om å unngå bitterhet…

Jeg overhørte en gang en far si litt surt til sin datter «hvorfor er du så glad?». Datteren hadde gått rundt og sunget av glede, og dette provoserte muligens ubevisst denne faren, skal jeg tro responsen. Uten at jeg kjente ham, vil jeg gjette på at det ikke var noe vondt ment. Og kanskje heller ikke et veldig bevisst utsagn? For sånne mønstre med å kverke glede eller andre spontane uttrykk har en tendens til å gå i arv. Antakelig har han selv som barn blitt jekket ned med sin glede; kanskje fått beskjed om at han ikke skulle gå rundt og synge uten grunn, eller at en av foreldrene hans, en søsken eller noen andre har bedt ham holdt kjeft en gang han var veldig glad og uttrykte det.

Akkurat som vonde følelser kan virke truende på oss, kan faktisk også de gode følelsene gjøre det. Mange bærer med seg vonde opplevelser av å bli hysjet på eller korrigert for det de følte. Eller ledd av. Det kan være bittesmå episoder som ikke var noe vondt ment fra den som forårsaket det, men som brant seg inn i et sårbart og åpent barnesinn. Og sånne opplevelser kan være så smertefulle at man fortrenger dem for å slippe å forholde seg noe mer til dem. Det som sitter igjen er en fornemmelse av at denne følelsen er noe jeg må passe meg for; Det medførte mye ubehag sist jeg uttrykte den, best å ikke føle på den. Dermed kan, trist nok, følelsen av skam og glede knyttes assosiativt sammen, og hindre noe av tilgangen til gleden.

For trenger vi egentlig noen grunn til å være glad? Glede er en medfødt følelse som alle barn har tilgang på. Vi voksne har vel tilgang på den i større eller mindre grad, men vi har en tendens til å tro at en indre glede må henge sammen med ytre omstendigheter: fordi jeg har fått meg ny jobb er jeg glad. Eller fordi jeg gleder meg til julebord er jeg glad. Men da går vi glipp av mye daglig-glede; glede som ikke har noen konkret ytre årsak, men som er en medfødt del av oss.

Det er faktisk mulig å kjenne seg glad bare av å være til – jeg gjør det ganske ofte. Det er en boblende følelse som sitter i bryst-området og/eller solar plexus hos meg. Den gjør at jeg føler meg lett og levende, og ofte mer kreativ.

Hvordan kjennes det ut når du er glad? Kjenner du det noe spesielt sted i kroppen? Hender det at du kjenner deg glad uten noen spesiell grunn? 

For noen uker siden mistet jeg en person som sto meg nær. Hun døde brått og det kom som et sjokk på meg. De første par dagene gråt jeg mye, men var også i kontakt med mye lys og kjærlighet, jeg tenkte: dette skal jeg klare. Etter et par-tre dager endret sorgen seg. Den ble tyngre å bære. Den satte seg liksom i kroppen som en seig masse som nærmest lammet meg. Det ble tungt å bevege meg, tungt å snakke, tungt å tenke. Alt gikk langsomt. Tidvis skremte det meg at jeg ble så satt ut av spill. Det var som om kroppen min satte seg selv litt på vent og sa: «nå klarer jeg ikke noe annet enn å bearbeide denne sorgen». Jeg mistet matlysten, og følte på håpløshet – jeg kjente ikke igjen meg selv. Og jeg følte meg så skjør og hudløs, det skulle ingenting til for å såre meg, jeg tålte mye mindre motgang enn jeg pleier.

Det å bo alene var ikke å anbefale når jeg skulle håndtere en sorg. Sjelden kjentes det viktigere å ha noen rundt meg, ikke bare på telefon og skype, men å ha noen i samme rom, noen jeg var glad i. Sorgen kjentes nesten bokstavelig talt for tung å bære alene, og jeg gjorde meg en viktig lærdom: Jeg trenger folk rundt meg i sorg. Jeg trenger å klemme på folk og å se dem inn i øynene og føle på deres fysiske tilstedeværelse.

Jeg kledde meg i svart de første syv dagene. Den åttende dagen var begravelsen. Etter det var det som en stor bør var blitt løftet vekk; jeg kjente meg så mye lettere og mer integrert. Sorgen var ikke over, men den første fasen var over og jeg var glad og mer meg selv igjen.

Etter å ha lest litt om temaet, og snakket med andre om deres opplevelser av sorg, har jeg forstått at det er ganske vanlig at et dødsfall kan trigge annen, gammel og ubearbeidet sorg man har hatt liggende. Det kan være en sorg over andre som har dødd tidligere, eller bare sorg over ting i livet som ikke ble som man hadde ønsket.

Kanskje var det noe av dette som skjedde med meg da sorgen ble så intens? Eller kanskje ikke, det er ikke så viktig. Det som kjentes viktig var å tillate den å være der, enda så vondt den gjorde. Ikke skyve den vekk, men ønske den velkommen. Klarte jeg alltid det? Neppe, og det er også helt greit. Men innimellom gjorde jeg det, og det kjentes bra, det ga bevegelse og flyt, og hindret at den ble undertrykket og at det dermed stivnet noe inni meg.

Har du mistet noen du var glad i? Hvordan opplevde du sorgen? Hva hjalp deg gjennom den?

Så har det skjedd igjen. Jeg har en ubehagelig følelse inni meg pga noe som har skjedd; og helt uten at jeg ser det, har jeg antatt at sånn her kommer det til å være i lang tid fremover. Skrekk og gru, tenker jeg, dette blir slitsomt. Noen ganger kan jeg til og med tro at det vil være sånn for resten av livet. Mens andre ganger nøyer tankene seg med å anta at det er snakk om timer, dager, uker eller måneder. Inntil jeg oppdager hva som skjer i meg, at disse tankene ikke vet hva de snakker om.

Det kan være snakk om alt fra følelser og indre tilstander til situasjoner og relasjoner med andre mennesker. Fellesnevneren: jeg tror at det vil vare. Denne funksjonen i psyken vår forundrer meg. Og jeg ser den ofte hos folk. Vi har en ubevisst forestilling om at tingene slik de er nå skal vare. Men så gjør de jo ikke det. Det eneste vi vet sikkert er at alt er i konstant endring. Og det jeg føler nå kan være snudd helt på hodet om et sekund.

Det gjelder jo positive følelser også. Hvis vi tror at de skal vare evig, er det lettere å ta dem for gitt. Hvis vi vet at de kan gå over når som helst, gjelder det å virkelig nyte dem mens vi har dem!

En tidsillusjon. En merkelig antakelse. En hypotese vi klamrer oss til, til tross for at den motbevises igjen og atter igjen. Hva kan ligge bak? Frykt for forandring? Et ubevisst ønske om å fryse tiden så vi kan leve evig? En dypere forståelse av at tiden tross alt på mange måter er en illusjon, hvis man går dypt nok inn i kvantefysikken? Et behov for å vite hva som skal skje for å ha en følelse av kontroll? Ikke vet jeg, men jeg fortsetter å minne meg selv på dette når noe er ubehagelig: pust, det vil endre seg, og det blir spennende å se hva som er rundt neste hjørne! Eller når det er noe fint: det føles godt akkurat nå, nyt det til fulle!

Har du trodd at noe vil vare, for så å erfare at det endret seg raskere enn du hadde trodd? Har du noe i livet ditt nå som du bare antar at vil vare i lange tider?

I mange år var jeg fullstendig allergisk mot råd. Det var som om jeg hadde fått overdose. Jeg trengte å komme i kontakt med hva jeg selv ville og mente, og opplevde råd som svært lite støttende. Det skorter jo ikke på folk som vil gi oss velmente råd gjennom oppveksten. Og sånn skal det også være – ikke noe galt i å få råd av foreldre, lærere og andre. Men som voksen oppdaget jeg at jeg faktisk har en indre stemme jeg kan lytte til. Jeg trenger ikke å bare la meg styre av råd utenfra.

Jeg ser tendensene over alt i samfunnet vårt: det forventes liksom ikke at folk har evnen til å tenke selv. Vi blir bombardert med råd for alle livets områder. Noen ganger skulle jeg ønske det heller sto: stopp opp og kjenn etter, og tenk gjennom hva du vet om deg selv. Vi har så mange av svarene i oss, hvis vi bare evner å stille oss selv spørsmålene, og virkelig lytte til oss selv.

Nå har jeg et litt mer avbalansert forhold til det å få råd. Jeg har lært meg å tenke at folk gir råd ut fra sin egen erfaring, og at jeg kan velge om jeg vil følge dem eller ei, og vurdere om de virker relevante for meg eller ei. Noen ganger kan jeg gå fem på og begynne å følge et råd blindt igjen, men det tar heldigvis ikke så lang tid før jeg gjennomskuer hva jeg holder på med.

Og noen ganger er råd tipp topp – ingen tvil om at vi kan lære av hverandres erfaringer. Og at det kan være nyttig å få noen andres blikk på ting. Like fullt, jeg tror det eksisterer en iboende visdom i hver og en av oss, en indre viten, som kommer frem når den blir invitert.

Hvordan forholder du deg til det å få råd? Hva vil du spørre deg selv til råds om?

Noen ganger ser jeg mennesker som går gjennom helt vanvittig tøffe ting og tenker: hvordan klarer de det? Folk som mister et barn, for eksempel. Jeg hadde aldri klart det, tenker jeg. Samtidig: mange av oss har vært gjennom ting vi aldri hadde trodd at vi skulle klare. Og jeg tenker: Vi mennesker har uante styrker og ressurser i oss, og det er først når vi går gjennom noe vanskelig at vi har muligheten til å oppdage dem. Hvordan skulle vi ellers vite hva vi kan tåle?

Det blir kanskje litt som i Kompani Lauritzen (eller i militæret for øvrig, for alt jeg vet): deltakerne vet ikke på forhånd hva de er gode for, og overrasker seg selv med hva de faktisk tålte og klarte å stå i.

Nå mener jeg ikke å glorifisere vanskeligheter, jeg hadde lett valgt et liv med minimalt med smerte for både meg selv og alle andre, hvis jeg hadde kunnet velge. Men når det nå en gang forekommer at vi går gjennom noe vanskelig, så kan det komme noe godt ut av det også; nemlig det å kjenne sin egen styrke. Å vite at det man på forhånd trodde at man aldri hadde taklet, det takler man faktisk. At det som virket uoverkommelig, det gikk, du sto i det. Du hadde styrken i deg, du klarte det.

Hvilke vanskelige situasjoner/perioder har du vært gjennom? Hvordan påvirket det deg? Og hvordan endret det deg?

En ganske upopulær følelse. De færreste er noe særlig stolt av å være misunnelige, eller glad for at de er det. Like fullt: her er det en gullskatt gjemt i gråstein.

En av de første vårdagene kjører jeg gjennom byen. Solen har endelig begynt å varme etter en lang og tøff vinter med pandemi og mye innestengthet og isolasjon. Endelig kan folk være ute i sola igjen! Endelig kan de møtes! Jeg ser lykkelige par gå hånd i hånd, og smilende folk som tydelig nyter solstrålene og livet og hverandre. Men jeg er ikke glad på deres vegne, jeg tar meg selv i å begynne og banne der jeg kjører forbi all denne lykken. «Er de så lykkelige de, da!» sier jeg sarkastisk, og ønsker både dem og lykken deres dit pepperen gror.

Heldigvis kan jeg nok om mentalhygiene til at jeg gjenkjenner min egen misunnelse. Og til at jeg vet hvordan jeg kan håndtere den. Hadde jeg begynt å moralisere overfor meg selv, be meg selv være mer raus, argumentere for hvorfor jeg burde unne andre å være lykkelige, hadde jeg ikke kommet noen vei. Men det jeg gjør er først og fremst at jeg tillater meg selv å være misunnelig; det er helt greit og menneskelig å være misunnelig iblant, og nå er jeg det. Sånn kjennes det ut. Dernest ser jeg på misunnelsens kjerne: hva er det som trigger meg?

Det er fortvilelsen over min egen livssituasjon. På det tidspunktet har jeg ikke kunnet være ute og puste frisk luft på over åtte måneder. Og i motsetning til de fleste andre som nå kan gå ut, må jeg vente enda lenger til det er varmt nok for lungene mine utendørs – og jeg vet ikke når det vil skje. Det er en dyp fortvilelse og sorg over å være stengt inne så lenge og mye, alene, i ufrivillig isolasjon, og ufrivillig innendørs. Og bak fortvilelsen ligger det et ønske: jeg elsker å være ute, og å være sammen med folk, og lengter meg på det tidspunktet grønn etter å være ute og kjenne solen og puste frisk luft. Så jeg tillater meg å kjenne på nettopp denne fortvilelsen; sette ord på alt som har vært og er vanskelig med det; lar meg selv gråte og banne, virkelig gi følelsene et utløp.

Og så skjer det: en klarhet kommer inn. Jeg hater ikke lenger alle disse lykkelige menneskene – de som tidligere ble et symbol på det jeg så inderlig ønsket meg men ikke fikk; jeg ser dem klarere. Jeg ser dem for det de er: mennesker med hver sine liv og utfordringer og sårbarhet. Og jeg kjenner hjertet mitt. Jeg er ikke lenger sint, men glad på deres vegne – jeg unner virkelig folk dette.

Dette eksemplet viser hvordan det å tillate misunnelsen og undersøke den nærmere trumfer moralisering. For misunnelsen peker på noe uforløst eller ubearbeidet i oss, den viser hvor skoen trykker. Hvis vi ignorerer den eller avviser den, går vi glipp av et viktig budskap. Hvis vi lytter til den, kan den gi oss økt innsikt og en viktig pekepinn på hva vi trenger å ha fokus på akkurat nå (det kommer en luke senere om å bearbeide misunnelse og bitterhet). Og ved å gi den den plassen den trenger, kan transformasjonen skje. Istedenfor å bli sittende fast i bitterhet, avsky og misunnelse, kan vi se situasjonen, oss selv, og andre klarere.

Hvem eller hva er du misunnelig på? Kan du tillate deg å være misunnelig? Hvis ikke, hva hindrer deg i det? Kan du se hva som ligger bak misunnelsen?

Jeg har tidligere skrevet om takknemlighets-øvelsen (https://www.mental-hygiene.no/2020/12/01/takknemlighet/) som et viktig mentalhygienisk verktøy; det å sette ord – eller skal vi si sette tanker, på ting man er takknemlig for, gjerne som en daglig rutine. Denne øvelsen er en liten variant av den. Her takker du deg selv.

De fleste går igjennom små eller store prøvelser hver eneste dag, og det er sannelig ikke alltid like lett å være menneske, til tider er det ganske strevsomt. Vi gjør så godt vi kan, og likevel kan det bli feil, vi kan føle at vi ikke strekker til. Jeg har noen ganger hatt en tendens til å henge meg opp i de tingene som går skeis, de tar liksom større plass enn alt det bra jeg får til. Får jeg 10 komplimenter og én kritikk, er det ofte kritikken som blir hengende mest ved. Og jeg er ikke alene om det. I boken Hardwiring Happiness skriver Rick Hanson om hvordan dette ligger i biologien vår: vi mennesker er utviklet gjennom evolusjonen til å fokusere på nettopp de negative tingene. De av oss som var mest oppmerksomme på farer, var de som overlevde. Derfor må vi gjerne gjøre en liten innsats med å fokusere på det gode for å skape en balanse. Ubalansen er et biologisk faktum, med mindre vi bevisst gjør noe med den.

Jeg snakker ikke om å bli selvgod og skryte av seg selv og tro at man er bedre enn andre. Men å gi deg selv en liten anerkjennelse iblant, for noe av innsatsen du faktisk gjør. Det kan være små ting som å lage middag eller dra på jobb, eller litt større ting som å gjøre noe du grudde deg til, men valgte å gjennomføre likevel. Eller noe som gjorde at dagen gikk litt mer smoothe enn om du ikke hadde gjort det. Takknemlighet avler takknemlighet, vennlighet samt en rekke andre goder. Som igjen skaper et bedre inneklima i oss selv.  

Hender det at du takker deg selv for noe? Hva er du takknemlig for at du har gjort i dag (eller en annen dag)? Hvordan kjennes det hvis du takker deg selv for noe og lar deg selv virkelig ta inn og føle på takknemligheten?