Jeg vet at jeg ubevisst har idealisert mange av de rundt meg. Det tok tid å oppdage det, for vi er jo så vant til vår egen psyke at vi ofte ikke legger merke til den.
Det startet som en beskyttelsesmekanisme da jeg var barn. Hvis menneskene rundt meg var perfekte og det oppsto noe krøll på linjen mellom oss, så måtte det være jeg som hadde gjort noe galt. For hvis de hadde gjort noe dumt eller støtende, hadde det utfordret relasjonen. Og det ble for skremmende for meg. Som små og forsvarsløse barn har vi ikke «råd» til å legge oss ut (i for stor grad) med omsorgspersoner eller andre nære og kjære. Så ved å opprettholde et ideal om den andre, unngår vi å skape konflikt med de menneskene vi er så glad i og avhengige av.
Som barn har idealiseringen en viktig funksjon. Problemet er at de mønstrene som dannes i oss som barn gjerne blir værende der, også etter at vi er voksne og strengt tatt ikke er små og forsvarsløse lenger.
Og de mønstrene sørget for at jeg i tidlig voksenalder sjelden eller aldri turte å ta en konflikt. Jeg husker søsteren min kommenterte en gang for et par tiår siden at det ikke gikk an å krangle med meg, for jeg la meg alltid helt flat. På den måten slapp jeg konflikt og var «trygg».
Problemet var at jeg dermed mistet meg selv og mitt ståsted helt av syne. Idealiseringen hadde en funksjon, men den hadde også en pris. Jeg unngikk konflikt, men jeg unngikk også meg selv. Og det kan skape en del krøll i lengden. Konflikt i seg selv er naturligvis ikke noe mål, tvert imot, men noen ganger er det nødvendig å si fra. Det er umulig å gå gjennom et liv uten at noen tråkker deg på tærne, og hvis vi aldri sier fra, vet heller ikke folk hvor grensene våre går.
Jeg har lagt merke til at jo nærmere folk står meg, jo større er sannsynligheten for at jeg idealiserer. For jo større er jo også det potensielle tapet ved å utfordre relasjonen.
Å oppdage idealiseringen har vært en øyeåpner, og jeg vil si at den faktisk har ført til nærere og mer ekte relasjoner.
Har du noen du idealiserer? Hva gir det deg å idealisere dem? Hva koster det?
Jeg tenker så det knaker. Nå må jeg komme opp med noe! Hva skal jeg skrive!? Men jo hardere jeg tenker, jo mer sperrer jeg for de delene av hjernen som har med kreativitet å gjøre.
Løsningen er like kontraintuitiv som den er enkel: Jeg må slutte å prøve å komme opp med noe, slutte å prøve å få det til. Bare når jeg slutter å prøve, lar tankene stilne, tar oppmerksomheten over på kropp og pust; bare da gir jeg plass for den kreative kanalen til å åpne seg. Da kan ideene få komme.
Og plutselig er de der, én etter én. Som om noe annet enn meg vet bedre enn meg hva jeg skal skrive. Dette er en helt rå opplevelse, og det føles som en gave hver gang. Det fyller meg med en følelse av letthet og levendehet, som om det sprudler litt innvendig.
Hvordan får du lettest tilgang til din egen kreativitet?
I høst slet jeg med å få solgt leiligheten min. Jeg hadde kjøpt meg hus, og dagen etter at jeg la ut leiligheten min for salg, begynte nedgangstidene. Ukene gikk og ble til måneder, og jeg hadde til sammen 18 visninger. Hver eneste gang var det en kjempejobb, med å vaske og tømme leiligheten for personlige eiendeler. Det kom stadig folk, men ingen bud. Hver gang noen som hadde vært på visning slo den fra seg, var det et antiklimaks: har jeg virkelig gjort all denne jobben til ingen nytte?
Jeg følte et vanvittig press og stress rundt det, som økte i takt med at ukene gikk, renten steg og interessenter kom og gikk. Det hjalp heller ikke at prisen på strøm, bensin og mat økte, samtidig som overtakelsen nærmet seg med stormskritt, og tanken på det dyre mellomfinansieringslånet lyste mot meg om nettene.
Alle bekymringene for økonomien min, for hvordan det hele skulle gå, begynte å tære på. Mot slutten var jeg en dårligere versjon av meg selv. Jeg var utålmodig og irritabel på jobb, og kjente nesten ikke igjen meg selv. Stresset fikk frem det verste i meg.
Noen dager og pusteøvelser etter at leiligheten min omsider var solgt, begynte jeg å kjenne meg som meg selv igjen. Perspektivet utvidet seg og jeg hadde bedre kontakt med kroppen min. Heldigvis endte det relativt godt, men hjertet mitt går til alle i lignende situasjoner, og spesielt de som ble stående i dette enda lenger enn meg. For det er lite som er mer skremmende enn å risikere å bli økonomisk ruinert. Den avmakten jeg følte på, og skrekken for å miste alt. Det var en enorm påkjenning.
Har du opplevd noe lignende? Hvordan kjenner du deg når du er under press? Hvordan kjennes det når det løser seg og spenningene slipper taket?
Men det er enda en grunn til at takknemlighet trumfer all annen mentalhygiene, og det er selve den følelsen det gir. Hvordan det kjennes når jeg ikke bare tenker flyktige tanker, men rent faktisk kjenner etter i kroppen min når jeg er takknemlig. Når jeg virkelig kjenner på takknemlighet, så kommer jeg nemlig i kontakt med hjertet mitt. Og der kjenner jeg en sødme, mykhet, varme, tidløshet, mildhet, godhet… litt som å være forelsket.
Hva er du takknemlig for? Hvordan kjennes takknemlighet for deg?
Mannen i internettselskapet: Det lønner seg med litt høyere hastighet, sånn at alle i husholdningen kan bruke det samtidig
Jeg: ja, det setter nok katten min pris på
Jeg har hørt at 40 % av husholdningene i Oslo består av én person. Likevel møter jeg det flertallet av gangene jeg snakker med alle slags telefonselgere og andre: de bare antar at man er flere som bor sammen. Jeg synes det er rart, hvis det stemmer at nesten halvparten av husholdningene ikke har flere enn én.
For meg gjør det litt vondt hver gang. Jeg tror det er litt sårt fordi jeg skulle ønske at jeg bodde sammen med noen. Samtidig kjenner jeg ikke sårheten når jeg får et åpent spørsmål om hvor mange som er i husholdningen; bare når det blir antatt at vi er flere, som om det er den eneste muligheten. Lurer på hvorfor det er sånn?
En del av meg har lyst til å oppdra dem, få dem til å innse hvor feil det er å bare anta det, men den litt modnere delen av meg innser at det er et fåfengt prosjekt. Så pendler jeg mellom de to: en såret del, som er irritert på de andre; og en åpen del, som møter såretheten med vennlighet og nysgjerrighet.
Har du opplevd å bli trigget av lignende antakelser om bosituasjon eller andre forhold?
Så sjekker jeg telefonen for kanskje hundrede gang i dag. Som på refleks. Nå er jeg i siget. Det kan ha skjedd noe. Det er en ubevisst flukt, men fra hva?
Når jeg omsider klarer å tvinge meg selv til å meditere, så er det som kommer til meg glede. Ren og skjær gleding og glede. I morgen overtar jeg det nye huset mitt, og jeg holder på å sprekke av forventing og lykke. Det er nesten for godt til å være sant.
Når jeg først tillater meg å kjenne på disse følelsene, blir de dypere, og jeg får en sterkere kontakt med dem. Tenk at jeg flyktet fra dette! Det er jo verdens koseligste gjester, og så stikker jeg av når de kommer. Nå vil jeg legge vekk telefonen, og bare tillate meg å kjenne på gleden en stund.
Har du også en tendens til å distrahere deg selv med smarttelefonen el.l. også når du er glad eller har andre positive følelser? Hvordan kjennes det når du er glad?
I et samfunn med et ekstremt fokus på utseende og ytre kvalifikasjoner kan det være vanskelig å kjenne sin egen verdi. Vi blir bombardert med reklame som forteller oss at vi burde slanke oss, pynte på utseendet vårt eller endre oss på andre måter. For meg kan også uenigheter, kritikk eller ensomhet trigge en følelse av verdiløshet. Eller rettere sagt, den gjør det vanskeligere å føle min egen verdi, så jeg glemmer den for en stund.
Jeg fikk opp en «Dancing challenge» i feeden min for noen uker siden og tenkte: Ja, dans gjør meg lykkelig, jeg prøver dette. Man skulle danse litt hver dag. Men først måtte man fylle ut et skjema med forskjellige spørsmål om motivasjon etc. Og så kom det: vekt. Jeg tenkte: hvorfor trenger de å vite vekten min? Siden jeg ikke har vekt hjemme, måtte jeg gjette på sånn ca hvor mye jeg veier og førte det pliktskyldig inn. Men så eskalerte det: ØNSKET VEKT? Jeg skrev først inn min nåværende vekt igjen, men da kom jeg ikke videre i skjemaet. Den tillot ikke at ønsket vekt var den samme eller høyere enn nåværende vekt, og man kom ikke videre uten å fylle ut dette, nemlig en ønsket vekt som var MINDRE enn nåværende.
Så de som hadde laget dette programmet tok det for gitt – som så mange andre som skor seg på vår usikkerhet på vår egen verdi – at man melder seg på et danse-program for å gå ned i vekt. Noe så idiotisk! Er det så utenkelig at man kan ønske å danse av andre årsaker, f.eks. at man blir lykkelig av det?
Det er ikke bare vekt og slanke-fokus, men så mange andre områder. Unge jenter sminker seg til det ugjenkjennelige og det blir stadig vanligere å operere både lepper og andre kroppsdeler. Jeg hørte et intervju på P2 med noen tenåringsjenter som hadde vært informanter til en TV-serie om ungdom snakke om vennekultur og hvordan de fikk lyst til å bli kjent med andre som er pene. Hvis en gutt eller jente har et attraktivt utseende, da er det grunn til å bli kjent med vedkommende. DET HAR GÅTT FOR LANGT! Utseende er ikke alt!
Til og med noen psykologer som skal gi råd til en singel dame som sliter med å finne en partner, trekker frem utseende som det viktigste; hvordan hennes alder (49) og dertilhørende markedsverdi gjør henne mindre attraktiv. Hva da med hennes indre verdier? Visst har utseende noe å si, men det er jo bare én av mange ting man ser etter hos en partner. Og aller viktigst, hva med hennes egen evne til å elske og føle tilknytning, som vel kanskje er den viktigste faktoren når det gjelder å kunne fungere i et parforhold? At til og med psykologer, som virkelig burde være de som forfekter verdsettelse av hele mennesket, later til å først og fremst være opptatt av biologi og ytre attraktivitet, sier noe om hvor langt vi er på avveie.
Også denne kollektive frykten for følelser (som jeg skrev om i luke 8) tenker jeg gjør noe med oss og vår følelse av verdi. For det å føle seg verdsatt fordrer at man verdsettes for den man er, for hele den man er. Og det inkluderer de følelsene man har. Det å føle seg verdsatt fordrer at man sees for noe annet og mer enn utseendet. Å virkelig føle seg sett og verdsatt forutsetter at man møtes med respekt og nysgjerrighet; ikke med forslag om å endre på utseendet. Men slik samfunnet vårt er nå, er det underskudd på den type impulser som inviterer til å være nysgjerrig på og aksepterende overfor seg selv. Den typen impulser som gjør at vi kan lære å behandle oss selv på en måte der vi føler oss sett for den vi er, og føle vår egen verdi.
For uansett hvordan du ser ut eller hvilke evner du har eller ikke har: du er så uendelig verdifull! Hver og en av oss er en skatt uten sidestykke, med skjulte juveler og evner. Kjæledyrene våre vet det, de møter oss fullstendig uten å bry seg om vårt utseende, klesstil, antall utmerkelser, inntekt eller følgere på sosiale medier. Kan vi møte oss selv med den samme typen nysgjerrighet og aksept som en vi virkelig er glad i og ønsker å bli bedre kjent med? Det er mitt juleønske i år, at du som leser dette kan føle deg verdsatt.
For verdien er der hele tiden, den har bare blitt overkjørt av andre impulser og fortellinger og distraksjoner.
Verdi er ikke noe man kan tenke seg frem til, det er noe man har fordi man ER. Og jo mer vi klarer å møte oss selv (og hverandre) for den vi er, jo mer vil vi føle oss sett og verdsatt. Jo mer vil vi føle vår egen iboende verdi.
God jul! Og husk at uansett hva du måtte tenke og hva andre måtte si, så er du verdifull.
Jeg vil komme med en påstand: jo mer usikre vi er på et valg vi har tatt, jo større behov kan vi ha for å forsvare det. Og jo større behov har vi for å dra andre mennesker inn i det forsvaret. Det er som om vi må ha det bekreftet fra andre at vi har gjort riktig valg. Som om verden er en rettssal, og bare vi får nok mennesker til å være enige med oss, så vinner vi rettssaken.
Sånn har jeg opplevd det, i tilfeller jeg var usikker på et valg. Mens den følelsen jeg har hvis jeg er helt sikker på et valg ikke levner noen tvil; da kan andre mene eller tro akkurat hva de vil.
Verden er veldig polarisert om dagen, enten det gjelder vaksiner, politikk eller annet. Kan noe av forklaringen bunne i en usikkerhet? Det er ikke lett å vite hva som er sant der ute. Det fabrikkeres falske saker med sterke politiske eller kapitalistiske krefter bak. Ikke rart vi blir usikre!
Og hvis vi innerst inne er litt usikre på valget vårt, blir det å få andre til å ta det samme valget kanskje en slags bekreftelse på at vi valgte riktig? Jo flere som velger det samme som meg, jo større er sjansen for at det er det beste valget, eller? (Saueflokk-mentaliteten har dessverre motbevist at det alltid er tilfelle.) Hvis noen derimot har valgt det stikk motsatte, kommer tvilen snikende. Hva er deres årsaker til å velge som de gjør? Kan de ha et poeng?
Ikke noe galt i å være usikker. Jeg synes bare det er interessant å se mekanismene som kan ligge bak. Spesielt for skråsikkerheten som enkelte besitter. Jan Thomas i Maskorama er et godt eksempel, synes jeg. Han er den i panelet som har dårligst treffsikkerhet og resonnering, og like fullt (eller kanskje nettopp derfor?) uttaler han seg med aller størst skråsikkerhet av de tre. Han sier sjelden «jeg tror», men heller «jeg vet hvem dette er». Kanskje er det også litt en rolle han spiller for å lage show? Men det ene trenger ikke å utelukke det andre.
Så neste gang du selv eller noen rundt deg er i overkant bastant eller defensiv på vegne av et valg de har gjort: bær over med dem/deg selv – det skyldes kanskje bare en usikkerhet.
Har du tatt et valg hvor du fikk et behov for at andre skulle forsvare valget ditt, gjerne ved å velge det samme? Har du tatt et valg du kjente deg helt sikker på? Hvordan kjentes det å være helt sikker? Hvordan opplever du forskjellen på et valg du er sikker på og et du tviler litt mer på?
«På seg selv kjenner man andre», heter det i ordtaket. Det er en bok som heter «På seg selv kjenner man ingen andre» (av Bente-Marie Ihlen og Heidi Ihlen), og jeg tror heller at jeg går for den, hvis jeg må velge. At det kan være lettere å forstå hva andre går gjennom hvis man har vært gjennom noe lignende selv har jeg sett mange eksempler på. For de fleste andre formål vil jeg si et tja til det ordtaket. Vi er så sinnssykt forskjellige! Og likevel gjør vi det hele tiden; vi tror at andre er som oss.
En venn av meg er veganer og stortrives med det. Såpass godt at han ikke kan fatte og begripe at ikke alle bare blir veganere. Selv har jeg utallige ganger fått god hjelp av ulike pusteteknikker og annet som har bedret helsen min, og har dermed ubevisst antatt at det vil hjelpe alle andre også. Eller det kan være noe helt annet, som at jeg i noen settinger stiller spørsmål til folk fordi jeg selv hadde satt pris på å få spørsmål i den situasjonen – det at noen viser interesse ved å stille spørsmål kan gi meg en følelse av at de bryr seg om meg. Men så møter jeg på noen som slett ikke setter pris på spørsmål, men tvert imot føler seg invadert eller brydd av spørsmål. For dem er det å vise at de bryr seg å la være å stille spørsmål.
Vi gjør det uten vond vilje, men ved å glemme at vi alle er helt, helt unike, både i kropp og psyke. Jeg vet ikke hvordan jeg kan avlære dette – det later til å stikke dypt, annet enn å være bevisst det, og minne meg på det igjen og igjen: Hvor utrolig forskjellige vi kan være. Jeg kan ikke anta at jeg vet noe som helst om deg og din livssituasjon, like lite som du om min. Og selv de menneskene jeg kjenner godt og vet mye om, selv de er jo egentlig et osean av overraskelser og uante skatter som jeg ikke vet noe om. Jeg kan tro at jeg kjenner noen i et spesielt henseende, og så blir jeg overrasket når det stikk motsatte viser seg å være tilfelle. Ja, til og med oss selv kan vi bli overrasket over. Og det er jo egentlig veldig spennende! Tenk om vi kunne feire våre ulikheter og møte hverandre og hvert nye øyeblikk med nysgjerrighet!
Har du opplevd å anta noe om en person, for så å oppdage at det lå noe helt annet bak? Når ble du sist overrasket over deg selv?
I luke 8 skrev jeg om ulike måter å lette på det følelsesmessige trykket, og hvordan det kan forebygge bitterhet. Etter at jeg delte den har en av dere delt med meg at det å danse for dem er en sånn måte å gi følelsene/kroppen et rått og direkte uttrykk. Det finnes sikkert en masse andre måter også! Her vil jeg dele hvordan det å være bevisst sine egne tankemønstre også kan være en verdifull tilnærming.
Min erfaring er at tanker som påstår at ting skulle vært annerledes er lite formålstjenlige. For ting er ikke annerledes, de er akkurat som de er. Som en jeg kjenner sa: «Reality doesn’t care if you like it or not». Og jo før jeg klarer å erkjenne det, jo lettere er det å gå videre og ta tak i de tingene jeg faktisk kan ta tak i, fremfor å havne i bitterhet og sløsing av mentale ressurser. Så kan det såklart være sorger over at ting er som de er, og tanker om at jeg skulle ønske at ting var annerledes. Og det er viktig å tillate – alt er selvfølgelig greit – vi har våre grunner til å tenke som vi gjør.
Det er likevel en nyanseforskjell på å ønske seg at ting var annerledes, og å tenke at de burde vært annerledes/ ikke skulle vært som de er. Det første tilfellet handler om å tillate/akseptere sine egne ønsker eller lengsler, mens det andre handler om en slags fornektelse av virkeligheten. I begge tilfeller kan aksept være en nøkkel som kan gi litt mer sjelefred; og kanskje forebygge bitterhet.
Ved å klare å både akseptere meg selv som jeg er, og virkeligheten som den er, har jeg opplevd å gå fra indre kamp og slit til en tilstand av mer ro, harmoni og overskudd. Jeg trenger ikke å like at ting er som de er. Jeg trenger heller ikke å slutte å jobbe for at ting skal endre seg. Og ei heller (med noen unntak) å anta at de skal være sånn for bestandig. Men ved å slutte å kjempe en fånyttes kamp inni meg, gir det en enorm lettelse å bare se sannheten i øynene. Enda som kjip den noen ganger kan være.
NB jeg mener ikke at det er noe galt i å tenke at ting skulle vært annerledes. Dette handler ikke om at man skal være flink til å tenke de rette tankene, slik at det blir nok et område å prestere på. Det handler om at vi kanskje kan få det bedre med oss selv (og omgivelsene) hvis vi slutter å kjempe imot det som uansett ikke kan endres på. Hvis vi slutter å bruke en masse krefter internt på det vi uansett ikke får gjort noe med. Slik at vi har mer krefter til det som faktisk kan gjøres noe med.
«God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
courage to change the things I can,
and wisdom to know the difference.” (Reinhold Niebuhr)
Er det noe du skulle ønske var annerledes i livet ditt? Hva gir det deg å tenke at det ikke burde vært som det er? Hva koster det deg?
