Rett før jul skjedde det noe som ga meg en enorm skuffelse. Planene for julen, som jeg hadde gledet meg sånn til i ukesvis, ble snudd opp ned; Julen kom ikke til å bli sånn som jeg hadde planlagt og trodd.

En del av meg tenkte: nå har det gått til helvete, dette blir den verste julen noensinne. Det som skulle blitt den beste.

Og det begynte også med en stor oppoverbakke, masse sorg og smerte. Det var interessant å iaktta hvordan skuffelsen utfoldet seg: først var det sjokk, en slags fornektelse, jeg var ikke i stand til å ta det innover meg. Så kom smerten. Og så sinnet. Og så mer smerte, som kom i bølger. Etter hvert ble bølgene mildere og kom sjeldnere.

Men her er det som virkelig er interessant: å miste alle forventninger gjorde noe med mitt indre landskap. Det ga en større frihet. Plutselig hadde jeg ikke noe å miste, for ting hadde jo ikke blitt sånn som jeg ville uansett. Og all smerten jeg hadde gått gjennom hadde banet vei for en dypere kontakt med hjertet mitt, og en enda større tilstedeværelse. Så jeg endte med å ha det overraskende godt.  

For etter hvert som skuffelsen over det jeg hadde håpet og trodd at skulle skje, ebbet ut, ble jeg stående igjen med mer kjærlighet. Da ga det mening på en annen måte, det kjente bibelsitatet: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Noen ganger ender det vi tenker er det aller verste som kunne skjedd, opp med å bringe noen veldig store gaver. Å ikke ha forventninger kan være en sånn gave. For da har vi en annen frihet til å ta imot hvert øyeblikk; vi har ikke noe å miste og kan like godt bare ta imot alt som det måtte komme. Og vi vet aldri hva som kommer, det kan være noe helt fantastisk.

Takk for at du har lest kalenderen min, jeg ønsker deg alt godt for resten av julen og året! Vær god mot deg selv.

Jeg har undervist piano i nærmere 20 år, og holdt x antall elevkonserter. Og enda flere ganger har jeg hørt elever si at de ikke vil /tør å spille på konserten.

Da setter jeg meg ned med dem, og så går vi noen runder sammen. Jeg hører på hva det er de gruer seg til, hva som gjør dem mest nervøse. Da jeg gikk på Norges Musikkhøgskole, lærte vi i et fag om stressmestring at forskning hadde vist at det å sette ord på det man er aller mest redd for at skal skje i forbindelse med en konsert, vil redusere frykten betydelig.

Så jeg lytter til hva de er redde for, vi snakker om det, kanskje hva som ligger bak, eller om ulike scenarier, og jeg forteller dem mer om settingen. Og hvis de fortsatt er nervøse, gjør jeg EFT tapping med dem, som styrker det parasympatiske nervesystemet og dermed også motvirker nervøsitet.

Og så forbereder jeg dem godt mentalt, sånn at de har øvd seg mentalt flere ganger på det som skal skje, er forberedt på hvordan det ser ut, hvor de skal gå, når de skal bukke, ca hvor mange som er i salen osv. Og det ender alltid med at de spiller.

Å se gleden, lettelsen og stoltheten i øynene deres etterpå er ubetalelig. Det rører meg dypt. De grudde seg, men valgte å trosse sin egen nervøsitet og gjennomføre. For en mestringsfølelse det gir!

Jeg tror vi voksne også har gått av å gå ut av komfortsonen vår iblant, tørre å trosse den delen av oss som helst ikke vil ta noen risiko, som bare vil holde oss mest mulig trygge.

Jeg øver meg bevisst på å gjøre det, f.eks. rekke opp hånda i store forsamlinger hvis jeg egentlig ikke tør, eller å synge foran et publikum. I TV-programmet Kompani Lauritzen, opererer de med en lignende filosofi. Jeg tror de sier noe sånt som: «Mot er ikke å ikke være redd, det er å trosse frykten og gjøre det du er redd for».

Så har kanskje noen av oss en fortid med å presse oss selv for hardt eller mye til tider. Da gjelder det å finne den rette mengden, med tilstrekkelig med forståelse, kjærlighet og støtte. Hvis vi bare pusher, risikerer vi å gjøre vondt verre. Sånn er det med barna og konsertene også.  

Er det noen situasjoner hvor du har gått ut av din egen komfortsone? Kommer du på noen gang hvor du presset deg litt for hardt eller mye? Hva med en gang du lot være å ta en «risiko», hvor du i ettertid har angret? Hva med en gang hvor du utfordret deg akkurat passe mye ut av komfortsonen?

Fra tid til annen hører jeg noen råde andre til å «gi slipp» på en vanskelig følelse. Da gremmer det seg inni meg. Er det egentlig mulig å «gi slipp» på en følelse ved hjelp av viljen?

Jeg så et skrekkeksempel på TV for mange år siden, en dokumentar om en far som skulle være veldig spirituell, og som fikk besøk av sin tenåringssønn. Sønnen var sint (han hadde sine årsaker til det), og ble da fortalt av faren at han burde gi slipp på sinnet sitt.

Hvordan i svarte granskaugen skulle han gjøre det? Ikke bare går det ikke, men det blir en fornektelse av at sinnet hans er greit å ha. Og et håpløst forsøk fra faren på å kontrollere sønnens reaksjon. Det er så misforstått (forsøk på) selvregulering at jeg får lyst til å rope.  

Så hva er galt med å «gi slipp» på en følelse? Vel, det ligger så farlig nært det vi allerede holder på med alt for mye av tiden, nemlig å prøve å ikke føle det vi gjør; Det å skyve bort, fornekte eller forsøke å manipulere vekk det vi er i kontakt med.

Ikke bare funker dette dårlig, men det strør ekstra salt i såret, fordi vi indirekte forteller oss selv at det ikke er ok å føle som vi gjør.

Med mindre du er Jesus eller Buddha, ville jeg derfor vært skeptisk til å prøve å gi slipp på vanskelige følelser. For meg funker det best å la meg selv få ha de følelsene jeg har, og føle dem isteden (uten å dyrke dem). Da vil de selv velge å gi slipp når de er klar for det. Det er en fantastisk følelse!

Hvordan opplever du det å prøve å gi slipp på en vanskelig følelse?

Nylig snakket jeg med en venninne som fortalte at hun og kjæresten hadde sittet fast i en tilbakevendende krangel. Helt til noe hadde skjedd, og de hadde begynt å bli mer nysgjerrige på hverandres reaksjoner. Da løsnet det, og de klarte å møte både hverandre og seg selv med mer empati og forståelse. Og da kjentes ikke de vanskelige følelsene like farlige.

Hvor ofte møter du din egen reaksjon med nysgjerrighet?

Det er virkelig ikke lett å være menneske når vi blir trigget eller emosjonelle. Vi kan føle oss så låst. For hvem liker vel å ha ubehagelige følelser? Som atpåtil gjør oss mindre istand til å være tilstede og nyte livet?

Det er fort gjort å møte disse med motstand av et eller annet slag. Enten prøver vi å skyve dem vekk (gjerne ubevisst), vi døyver dem ved å distrahere oss, vi argumenterer imot, prøver å overtale oss selv til å ikke føle det vi gjør. Dette skjer så automatisk at vi som regel ikke merker at vi gjør det.

Det er bare ett problem: det hjelper ikke. Vi blir bare mer stuck. Ikke får vi bearbeidet følelsen og ikke får vi noe mer forståelse for hvorfor den kom, og så er vi like langt neste gang.

Det er her nysgjerrighet kommer inn i bildet som en nøkkel.

I det jeg blir bevisst på min egen reaksjon og klarer å møte den med nysgjerrighet, skjer det noe. Jeg får litt mer avstand til den og kan begynne å utforske den. Og ved å utforske og forstå, skjer det en åpning. Jeg lærer noe om meg selv og situasjonen, og healer ofte noe gammelt på kjøpet.

Har du en ubehagelig følelse rundt noe? Hva skjer hvis du møter den med nysgjerrighet?

I snart 20 år har jeg øvd meg på å romme følelsene mine, og møte dem med stadig mer vennlighet og aksept. Og det har skjedd mye. Men det er én følelse som er litt mer vrien enn de andre: frykt.

Den er vanskeligere å ønske velkommen, delvis fordi den er så ubehagelig at første impuls alltid er å ønske den dit pepperen gror. Og delvis fordi den er mer kompleks, siden den henger så tett sammen med tanker.

Når det gjelder andre følelser, har jeg lært meg mer og mer å stole på budskapet deres, og skjelne mellom når de trigges av flyktige tanker og når de dukker opp som en veileder.

Men frykten er verre. Den hugger til, og tankene er ikke alltid like enkle å spotte. Og selv når jeg spotter dem, vet jeg ikke alltid om jeg kan tro på dem eller ikke. Er dette sant eller bare en stygg hypotese? Er det sannsynlig eller et skremsels-scenario?

Frykten krever ulike løsninger. Noen ganger trenger tankene å bli møtt med saklig argumentasjon for å få undersøkt sannhetsgehalten i dem; og noen ganger trenger tankene bare å bli sett – for i det de blir sagt høyt skjønner man hvor usannsynlige de egentlig er.

Noen ganger har vi gode grunner til å være redde. Er det mulig å bare tillate frykten? Ofte kan det virke skremmende å kjenne på frykt, så vi skyver den vekk.

Men uavhengig av hva som har forårsaket den, trenger den å få bli følt. Ikke ved å fôre den med flere skremsels-tanker, men ved å tillate den å være der i sin rene form, uten å legge til eller trekke fra noe. «Hei, frykten, velkommen skal du være.» «Takk», sier frykten da, «jeg trengte bare at du så meg».

Har du noe du er redd eller bekymret for? Får du tak i hva tankene dine sier om det? Og hvordan kjennes følelsen?  

Vi har jo hørt det før. At aksept er nøkkelen til å få det bedre. Men hva vil det si å akseptere noe?

Så skjer det noe vanskelig, noe du virkelig ikke liker. Skal du da tvinge deg selv til å like det? Akseptere alle ytre fakta som en passiv tilskuer uten påvirkningskraft? Prøve å elske det selv om du egentlig hater det? Prøve å mane frem en indre ro når du egentlig vil skrike av frustrasjon og fortvilelse? Eller bare vil glemme det og late som det ikke har skjedd?

Å akseptere en situasjon innebærer neppe noen av disse. For meg kan aksept være at jeg kommer til den konklusjon at akkurat dette her, det får jeg ikke gjort noe mer med akkurat nå. Og det er en enorm befrielse.

Det handler heller om å slutte å kjempe imot at det har skjedd, slutte å fornekte det. For det kan være så ubehagelig at vi liksom ikke godtar at det er sånn. Som om vi tror at hvis vi bare stritter nok imot og nekter å godta det så vil det høre på oss og endre seg. Kjenner du deg igjen?

Det å akseptere noe som det er kan gi en følelse av at et enormt press slipper taket. At vi slutter å kave unødvendig rundt. At vi møter virkeligheten på dens betingelser. Og dermed får mer ro og fokus.

Og paradoksalt nok vil en god aksept innebære at vi også aksepterer alle de vonde følelsene og reaksjonene rundt det som har skjedd; Alt hatet, frustrasjonen og ønsket om at ting var annerledes – la det få komme frem! Ingen grunn til å late som vi er en zen-mester, det er det uansett ingen av oss som er. Vi er mennesker fulle av følelser og reaksjoner, og nettopp tillatelsen av disse er nøkkelen til en aksept av situasjonen.

Hva er aksept for deg? Har du noe som er så vondt at du liksom nekter å akseptere at det er sånn? Har du opplevd å komme til en form for aksept rundt noe, og hvordan føltes i så fall det?

Hva er det for deg? Jeg har erfart litt forskjellige typer.

Den typen ensomhet vi kjenner fordi vi rett og slett er for lite sammen med andre folk.

Eller den typen som er mer eksistensiell; en type ensomhet som kan dukke opp selv om vi er sammen med andre. Kanskje til og med folk vi er glad i. En ensomhet som kan handle om at det er tommere inni oss enn vi er vant til. At de vanlige internaliserte stemmene vi har pleid å spille av inni hodet vårt har begynt å stilne. Ifølge A.H. Almaas er dette et veldig godt tegn, når det begynner å skje et sted uti selvbevissthets-veien.

En tredje form for ensomhet som jeg har opplevd, er også en som ankommer til tross for at jeg er sammen med folk. Den handler om at jeg ikke føler meg sett. Jeg har lagt merke til at den kan dukke opp hvis jeg ikke får kontakt med de rundt meg. Hvis ingen stiller meg noen spørsmål, og jeg ikke klarer å få i gang noen ordentlig samtale, til tross for iherdige forsøk. Da kan jeg føle meg så uendelig ensom!

Jeg opplever også noe jeg vil karakterisere som en god form for ensomhet. Det å være alene og nyte det. Å ha det godt inni meg og med omgivelsene rundt. Når jeg ikke savner noen eller noe. Den har ingen negative konnotasjoner, men føles som en god «alenehet».

Har du opplevd å kjenne deg ensom? Hvilke av disse formene kjenner du igjen?

Uansett om du feirer jul med for få, for mange eller akkurat passe mange folk rundt deg, så håper jeg den blir deilig og fin! Husk å være snill mot deg selv!

Her om dagen var jeg på vei hjem fra jobb, og bestemte meg for å stoppe og kjøpe noe jeg hadde ønsket meg en stund. Det var noe som ikke strengt tatt var nødvendig for min overlevelse, men som jeg vil ha glede av. Jeg kjente meg først glad over den nye, fine tingen min, men så fikk jeg en ugrei følelse, og gjenkjente etter hvert den indre kritikeren. Den hadde tydeligvis noe den skulle ha sagt om dette. Jeg spottet den og tenkte: Ok, du skal få si det du mener, ut med det, ut med hele budskapet.

Og den sa det den mente, og ettersom jeg sa disse tankene høyt, kunne jeg sjekke sannhetsgehalten i dem. Var jeg enig? For det meste ikke. Etter den hadde fått snakke ferdig, bestemte jeg meg for å kjenne hvordan jeg hadde det hvis den indre kritikeren ikke var der. Og da kjente jeg en glede! Jeg kjente meg fri, jeg var glad for at jeg hadde kjøpt den nye tingen min og gledet meg til å bruke den. Og for en befriende følelse å bare tillate gleden!

(Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal kjøpe i vei helt ukritisk, overforbruk er jo et kjempeproblem. Men når jeg først hadde tatt valget, så var beslutningen om å glede meg over det veldig god.)

For her er det jeg mener: hvis jeg bare kjøper ting jeg strengt tatt trenger for overlevelse, så handler jeg ut fra – og er dermed med å opprettholde – et nervesystem i overlevelsesmodus. Jeg trenger – og ønsker – å også iblant kjøpe noe bare fordi det er fint, godt, deilig, gøy eller morsomt. Det gode i livet.

Hender det at du får dårlig samvittighet for noe du har kjøpt? Hva er sant og ikke i den kritikken?

I dag bobler jeg over av glede. Boken min er utsolgt fra forlaget, og de skal trykke opp et nytt, stort opplag!

Og så har jeg bestemt meg for at jeg VIL SKRIVE denne kalenderen! Men, jeg går bort fra mine egne regler om å poste en ny luke annenhver dag. Heretter kommer de mer sporadisk, når jeg har inspirasjon og tid til å skrive.

Det kjennes befriende! Det gjelder å oppdatere min egen software, og ta en reality check. Det er så fort gjort å anta at noe som har vært sånn de siste tre årene fortsatt er sånn. Men hvordan er det egentlig nå? Jo, i år passer det ikke å skrive så mange luker som tidligere.

Og så vil jeg si noe om vennlighet. Hvordan møter du deg selv? Hvordan møter du følelser som oppstår, og hvordan snakker du til deg selv? Det er så fort gjort å tenke at de ubehagelige følelsene er feil, at de vil vi ha bort.

Irritasjon, for eksempel. Hva er vitsen med det? Best å ikke være irritert på partneren min, eller? NOPE. Best å ikke TA UT irritasjonen på partneren. Men aller best å fullstendig tillate den i deg. La den komme, kjenn på den, la den informere deg om hva den er der for å si. Lytt til alt den kommer med. Hvis den får komme frem med budskapet sitt, så vil den gjøre seg ferdig, og du vil forhåpentligvis kjenne deg mer i balanse etterpå, og dessuten ha lært noe. Og da har vi ikke lenger det samme behovet for å ta det ut på noen andre.

Kan vi møte hver eneste reaksjon i oss selv med vennlighet? Hver eneste en har sin grunn til å være der, som vi ikke nødvendigvis vet hva er. Kan vi ta dem vennlig imot og la den informere oss? Ref The Guesthouse, til de som kjenner det diktet.

Når møtte du sist en av dine egne følelser eller reaksjoner med vennlighet? Hvordan kjentes det?

Jeg vet ikke om det skyldes at algoritmene ikke er helt på denne kalenderen sin side i år – slik at færre får se den, eller at folk er for busy til å lese disse lukene, eller at en del av meg har mer lyst til å promotere boken min enn å skrive om mentalhygiene akkurat nå…. Eller at jeg selv har mindre behov for å reflektere rundt min egen psyke for tiden – og mer behov for å bare synge, danse og le; og leve livet, det skjer mye i desember.  

Men faktum er at jeg har fått langt mindre respons på kalenderen min i år, og den siste luken fikk rekordlavt antall likes. Og jeg kjenner mindre drive til å fortsette å skrive når jeg får såpass lite feedback. Uansett er jeg nå i tenkeboksen. Jeg følger mitt eget råd fra den siste luken om å ta meg god tid til problemløsing, og å virkelig fordøye og kjenne etter. Vil jeg fortsette å skrive kalenderen frem til jul?

Det å ikke vite er en utfordring for en del av meg. Den vil gjerne følge det settet med regler jeg har satt for meg selv, om å poste en ny luke annenhver dag. Den vil gjerne ha svarene klare. Men de er ikke klare, så jeg må bare pent la prosessen gå sin gang og hvile i det å ikke vite.

Hva er du opptatt av akkurat nå?