Nå som vi er halvveis i denne kalenderen, vil jeg komme med et ønske om at du er snill mot deg selv – i denne prosessen og for øvrig. Som alt annet nytt man lærer seg, tar det tid. Ikke forvent at du får til alt du prøver på med én eneste gang. Øvelse gjør mester, og for hver tanke du klarer å endre på, er det en seier. Hvis du tar deg selv i å tenke noe du ikke ønsker, ikke kjeft på deg selv, bare la den vennlig passere. Det er ikke slik at du tenker feil eller burde være noe annerledes enn du er. Men kanskje kan du lære deg å få det litt bedre med deg selv ved å bruke noen av disse teknikkene. Men det betyr ikke at du gjør noe galt fra før av, så bare glem alle slike tanker – du er mer enn bra nok!

Da jeg først begynte å jobbe med meg selv, for mange år siden, var det en veldig kul følelse etter hvert som jeg mestret det å endre på tankemønstrene mine. Jeg hadde områder av livet hvor jeg hadde pleid å kritisere meg selv nådeløst, hvor jeg begynte å bli mer eller mindre fri for indre kritikk. Det var en enorm frihetsfølelse! Til gjengjeld snek det seg umerkelig inn et nytt område hvor jeg begynte med selvkritikk, nemlig nettopp i prosessen med å jobbe med meg selv. Og så vanskelig er disse tankene å spotte at det tok meg mange år å oppdage det. Jeg kunne ta meg selv i å kritisere meg selv for at jeg kritiserte meg selv, for så igjen å kritisere meg selv for at jeg kritiserte meg selv for at jeg kritiserte meg selv…. (det kommer en egen luke om å håndtere selvkritikk).

Som pedagog vet jeg at vi mennesker lærer best når vi føler oss trygge og elsket. Så hvis du prøver på en av teknikkene i denne kalenderen og bommer litt, vil det virke helt mot sin hensikt å kritisere deg selv for det. Bevissthet er halve jobben, så du kan være veldig fornøyd bare du klarer å skjelne en tanke du tidligere kanskje ikke hadde lagt merke til.

Hva har du blitt bevisst (og eventuelt endret på) ved å lese denne kalenderen?

Denne luken er beslektet med luke 2, men jeg synes likevel den fortjener en egen luke. I perioder hvor jeg har vært singel (som nå) og virkelig ønsket meg kjæreste, har det hendt at det har sneket seg inn en tanke som sier «du kommer aldri til å få deg kjæreste igjen». Dette kan ikke den tanken vite noe om, faktagrunnlaget er svært tynt, for å si det sånn. Så tynt at jeg vil omtale det som «fake news». I tillegg er det sårende å få høre det. De fleste av oss ville reagert kraftig om en venn hadde sagt noe lignende til oss; likevel finner vi oss i å si det til oss selv stadig vekk. «Du kommer aldri til å få… deg en jobb du trives i/ barn / bli frisk» – fyll ut selv hva som passer for deg; ting vi virkelig ønsker oss.

Kanskje tror vi at vi må beskytte oss litt mot å ønske det for sterkt, sånn i tilfelle det ikke går? Kanskje er det dette som er den forsøksvise funksjonen til denne skremselspropagandaen? Å gjenta et budskap som både er usant og sårende er imidlertid svært lite formålstjenlig, både for hva som kommer til å skje, og ikke minst mentalhygienen. Kanskje skjer det du håper på, kanskje ikke, men i mellomtiden håper jeg at du har det så bra som du kan og dropper å fortelle deg selv fake news som gjør at du får det dårligere. Selv har jeg utviklet nulltoleranse for denne typen falske budskap. Så fort jeg ser snurten av en slik tanke, sender jeg den på dør: «redaksjonen har avslørt deg som fake news, du fortjener ikke spalteplass».

Hva ønsker du deg?

I mange år undertrykket jeg mitt eget sinne – og det hender jeg gjør det fortsatt. Som barn fikk jeg inntrykk av at sinne var noe litt farlig, noe som kunne skade eller såre folk (og jeg vet at jeg ikke er alene om det). Dette er en gedigen misforståelse! Og den ligger i skillet mellom det å «være sint» og å «ta ut sinnet». Det er ikke farlig, og ingen blir heller såret eller redd, om du kjenner på ditt eget sinne (å uttrykke det i hytt og gevær kan derimot få uønskede konsekvenser). Det som er farlig med sinne er å undertrykke det. Da blir det liggende i underbevisstheten og ulme og vokse seg større (og før eller siden tyter det ut som passiv aggressivitet eller noe annet snacks). Og paradokset er at jo mer vi tillater oss å kjenne på at vi er sinte, jo mindre behov får vi for å ta det ut på andre mennesker. Ganske kontraintuitivt, eller hva?

Sinne er egentlig en fantastisk følelse – det er så mye energi og kraft i den! Og den kan være ganske deilig å kjenne på hvis man ikke er redd for den. Når jeg blir sint nå, prøver jeg å bare tillate sinnet å være der og kjenne på det; ikke blande meg inn i det ved å argumentere for at jeg ikke burde være sint, bare observere det. Noen ganger vil det at jeg slår litt i en pute eller foretar meg en handling, mens andre ganger er det veldig fornøyd med å bare ha blitt sett og glir vekk gradvis eller like plutselig som det kom.

(NB det å tillate en følelse som sinne å være der uten å foreta seg noe må ikke forveksles med det å foreta seg noe ute i verden! Blir du sint av at barna i Moria lider, så foreta deg for all del noe.)

Hva gjør deg sint?

Denne oppgaven fikk jeg på et kurs for noen år siden. Vi satt i en ring og skulle si høyt en ting vi likte med oss selv. Flere i gruppa hadde problemer med å finne på noe. Mange av oss er så selvkritiske at en slik øvelse vil være vanskelig i begynnelsen. Oppgaven som ble gitt etter kurset var å fortsette med denne øvelsen hver dag. Jeg tok utfordringen og begynte å starte hver dag med å si en ting jeg liker ved meg selv. Jeg gjorde det hver eneste dag i 1,5 år. For meg var det en god måte å starte dagen på i en tøff tid hvor jeg trengte all støtten jeg kunne få.

Det handler ikke om å digge seg selv eller å bli selvgod – tvert imot: behovet for å blåse seg opp får man når man er usikker på seg selv. Det handler om å bygge en sunn og god relasjon til oss selv. Jo greiere vi klarer å være mot oss selv, jo tryggere og gladere blir vi. Poenget er ikke å si halvsannheter eller å blåse opp egenskaper, men å være ærlig og si ting som er sant. Slik at vi kan utvikle et sunt og godt forhold til oss selv; for vi har alle et forhold til oss selv, enten vi erkjenner det eller ei. Og det forholdet er det eneste vi er nødt til å forholde oss til 24/7 hele livet, uten ett sekunds pause. Dessuten påvirker det igjen i stor grad hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Jeg vet hvor sinnssykt mye mer jeg har å gi nå som jeg har det så godt med meg selv.

Tenk om du hadde en relasjon til en person som aldri sa noe hyggelig til deg, bare kommenterte de tingene han/hun ikke likte. Det hadde neppe føltes som en oppbyggelig relasjon eller en person du gledet deg til å møte. Sånn er det dessverre ganske vanlig å behandle seg selv i vårt samfunn. La oss begynne og endre på det, med Leonard Cohens ord «year by year, day by day, thought by thought”.

Hva liker du med deg selv?

 På en ferie i Italia for noen år siden fikk jeg plutselig en åpenbaring: jeg merket at jeg ofte drev og forestilte meg worst-case-scenarier; ting jeg var redd for at skulle skje ble spilt av som små filmer inne i hodet mitt. Dette er neppe særlig god mentalhygiene, det skaper unødig stress og frykt (så lenge det ikke er ting man kan påvirke). Derfor bestemte jeg meg for å gjøre en helomvending og heller begynne og se for meg de tingene jeg ønsket meg at skulle skje. Hver gang jeg oppdaget at jeg spilte av en fantasi om noe jeg ikke ville at skulle skje, så enten bare droppet jeg den eller endret til å heller se for meg det scenariet jeg håpet på.

Hvis jeg f.eks. er litt sent ute til en avtale, kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor ille det kan gå hvis jeg kommer for sent; alt som da kan gå galt. Når jeg oppdager at jeg driver og tenker det, kan disse tankene erstattes med tanker om hva jeg håper at skjer, i første omgang at jeg ikke kommer for sent. Og dernest et scenario for hvis jeg kommer for sent; hvorfor det antakelig kommer til å gå helt fint. Nå om dagen kan det dukke opp en tanke “tenk om jeg ikke rekker å kjøpe alle julegavene i tide”. Da sender jeg den vennlig videre og ser heller for meg at jeg har fått ordnet alle julegavene i tide.

I tillegg gjorde jeg det til en daglig rutine, at jeg hver kveld begynte å se for meg de tingene jeg ønsket meg for neste dag, f.eks. at jeg skulle få en fin dag på jobb med fine møter med elevene mine.

De som har en religiøs/åndelig tilbøyelighet, kan be til høyere makter om det de ønsker seg.

Å lære seg å slutte med kontraproduktive tanker er ikke gjort i én vending, det tar tid å trene seg på. Men hver gang du oppdager en og blir bevisst den, er det en liten seier og du er mer rustet til å oppdage den neste.

Hva håper du på?

Hver kveld når jeg har lagt meg, går jeg gjennom alle tingene jeg er takknemlig for at har skjedd den dagen.

Takknemlighet akkumulerer; jo mer man kjenner på at man er takknemlig, jo mer takknemlig og lykkelig vil man kjenne seg. Dette er velkjent i psykologien. Det rare er at det alltid er noe jeg er takknemlig for, hver eneste dag! Selv de aller mørkeste, kjipeste dagene, som jeg har lidd meg gjennom, selv da finner jeg noe å være takknemlig for; f.eks. at jeg har kunnet spise meg mett eller har et sted å bo. Og de aller fleste dager er det mange ting jeg er takknemlig for, små og store, f.eks. at jeg har så mange nære og gode venner, en fin familie, eller bare at jeg fikk parkering der jeg trengte eller fikk tatt en nødvendig telefon.

Hva er du takknemlig for?