Jeg husker en scene fra filmen The Biggest Little Farm (for øvrig en fantastisk film!), om et ungt par som bygger opp en gård fra grunnen og uten å bruke sprøytemidler, der det stadig dukker opp utfordringer. En av dem sa da noe sånt som dette: «hver gang det dukker opp et problem, så tar jeg noen skritt tilbake, og bare observerer».

Helt motsatt av hva vi instinktivt ofte vil gjøre når vi skal prøve å løse noe – da vil vi gjerne kaste oss inn i det og løse det så fort som mulig. Men der satt han, prøvde ikke å ta noen valg eller å løse noe, men bare lot det synke inn, observerte og tenkte og fordøyde. På den måten kom løsningene alltid til ham. Det kunne ta tid, men de kom med tid og stunder.

I vårt ultrakjappe samfunn er vi jo noen ganger rett og slett nødt til å ta kjappe avgjørelser. Men jeg har lagt merke til at en del av meg ofte driver og jobber under et unødvendig tidspress, et slags selvvalgt et. Som om den sier: Vi har et KJEMPEPROBLEM og det må løses nå!! Nesten alltid er dog løsningen: gi det tid! La det modne, la det lande og jobbe i meg, kjenn etter og lytt til magefølelsen.

Har du et problem du trenger å løse? Hva slags erfaringer har du med problemløsning, hhv dårlige og gode?

Her om dagen klarte jeg ved et uhell å klemme min kjære pus i døra. De av dere som kjenner meg, vet hvor mye hun betyr for meg. Og til deg som ikke kjenner meg: jeg elsker henne mer enn alt annet på jord, og vet vel generelt ikke hva godt jeg kan gjøre for henne. Så at jeg skulle skade henne på noen måte, er det aller siste jeg ønsker.

Umiddelbart skyllet de innover meg, følelser av frykt og skyld, livredd for å ha skadet henne. Noe av det første jeg gjorde var å google «how to appologize to a cat». Jada, kall meg gjerne crazy cat lady, men jeg er ikke alene, for det dukket umiddelbart opp videoer. Jeg gikk for en med en vennligseende dame, og det første hun sa var: «Start med å tilgi deg selv. Du gjorde det ikke med vilje».

Det traff meg midt i magen. Jeg kjente hvordan stresset slapp, det klarnet liksom litt opp rundt meg og jeg merket min egen kropp og pust igjen. Hvis jeg kunne tilgi meg selv, kunne sikkert pus det også. Og det gjorde hun selvsagt etter svært kort tid (Heldigvis gikk det også bra med henne!).

Poenget er at den bølgen av skyld slapp momentant da jeg innså det: jeg hadde jo ikke gjort det med vilje! Alle kan gjøre feil eller ha uhell, det er menneskelig. Disse ordene var motgiften jeg trengte.

Når gjorde du sist noe som fikk et uheldig utfall? Har du tilgitt deg selv for det? Hvis ikke: Kan du tilgi deg selv for det? Hvis det er vanskelig, hva gjør det vanskelig? Tenker du (bevisst eller ubevisst) at du alltid må være fullkommen?

Når jeg er stressa, skjer det et velkjent mønster: jeg bruker telefonen og andre distraksjoner for å unngå å kjenne på meg selv (dette er jeg selvsagt ikke bevisst i handlingsøyeblikket). Men strategien fungerer tvert mot sin hensikt. For blir jeg mindre stressa av å konstant fore hjernen med stimuli? På ingen måte, det blir isteden en ond sirkel.

Det er først når jeg klarer å sette meg ned og lukke øynene, merke pusten min og møte stresset at det endrer seg. For ganske kort etter at jeg tillater meg å kjenne på det, begynner det alltid en bevegelse. Og etter noen minutter sitter jeg der og kjenner på mer ro, tilstedeværelse og klarhet.

Magien i at følelser og sinnsstemninger endrer seg utelukkende ved at jeg kjenner på dem og tillater dem å være der, slutter ikke å fascinere meg.

Hva gjør du når du er stressa? Har du opplevd endring i indre tilstand /følelser ved at du utelukkende observerer dem?

Foto: Lena Larsen

Hva er aller viktigst for deg, akkurat nå? For meg er noe av det mest verdifulle jeg gjør å skrive. Derfor har jeg gitt meg selv en daglig dikt-«challenge», der jeg skriver ett dikt hver dag. Så langt har jeg holdt på i et halvt år, og er maks fornøyd med beslutningen om å gjøre det. Men det krevde en såpass konkret målsetning for å klare å gjennomføre det. Hvis jeg bare hadde sagt «jeg vil skrive flere dikt», hadde det muligens blitt noen få ekstra; og jeg hadde fort brukt tiden på å scrolle isteden.

Livet går så fort, så derfor spør jeg deg: Hva er det som virkelig er viktig for deg i livet ditt? Klarer du å prioritere det? Hvis ja, hvor kommer motivasjonen fra? Hvis nei, hva stopper deg? Prøv å være så ærlig du kan, og å møte deg selv med vennlighet og nysgjerrighet når du utforsker.

Liker du overraskelser? Noen elsker dem, andre hater dem. Livet er fullt av dem, små og store, dårlige og gode. Noen av dem skulle jeg gitt alt i verden for å slippe; mens andre har bragt stor lykke. Noen har vært gledelige, men på sikt vist seg å bli det motsatte. Atter andre, som i utgangspunktet var uønsket, viste seg å være det beste som kunne ha skjedd meg.

Og det er for meg sakens kjerne, at vi aldri vet hva som er bak neste dør. Vi kan tro at vi vet utfallet av noe, men det gjør vi sjelden. Og den positive eller negative valøren vi umiddelbart gir en overraskelse, stemmer ikke nødvendigvis etter litt tid. Og det kan kanskje være en liten trøst når ting ikke blir akkurat som man hadde håpet.

Én ting er i hvert fall sikkert: overraskelsene vil fortsette å komme.

Nå står julaften for døren, og den vil kanskje bringe overraskelser av ulike slag. Jeg ønsker deg alt det gode, både det du ønsker deg og det du ikke visste at du ønsket deg!

God jul fra Milli og meg!

Det går ikke uten tillit. Vi går ikke. Samfunnet går ikke. Vennskap går ikke. Kjæreste-forhold går ikke. Og likevel er vi så skadeskutte. Tillitsbrudd og skuffelser gjør at vi gradvis mister mye av den tilliten vi hadde som barn. Vi begynner å mistro. Og slutter å ha tillit til at det er så mye godt og så mange som vil oss så vel.

Hva vil det si å ha tillit? Ikke å tro blindt på at alt og alle vil oss vel, for det finnes gærninger og Putin’er der ute. Men ofte ender vi med å miste hele troen på det gode. At vi bli unødig mistenksomme, og projiserer ondskap ut på folk der det er gode intensjoner.

Jeg tar meg noen ganger i å anta at noen har gjort noe kjipt mot meg med vilje, for så å oppdage at det ikke var tilfelle. De gjorde noe som var vondt for meg, ja, men de gjorde det ikke for å være kjip mot meg. Der ligger det en stor forskjell.

Og så er det likevel så mye vi går rundt og har tillit til, selv om vi ikke tenker over det. De aller fleste av oss har tillit til at grunnen under oss bærer oss. Vi har tillit til at de fleste er sånn nogenlunde gode og ærlige. Nordmenn skal visst også være blant de mest tillitsfulle folkeslagene i verden. Vi er så heldige at vi stort sett kan ha tillit til myndighetene, i motsetning til mange andre land.

Vi har tillit til at kroppene våre helbreder seg selv fra små og store skader, og at hjertet slår av seg selv, og alle de fine og kompliserte funksjonene kroppene våre til enhver tid utfører, helt uten at vi trenger å blande oss. Og i dag, på selveste vintersolverv, har jeg tillit til at solen snur, og vi har lysere tider i vente!

Hva har du tillit til? Hvordan kjennes det å ha tillit til noe?

Jeg så nylig serien Bridgerton og begynte å fundere på noen av karakterene og dette med skyldspørsmål. Jeg synes ofte det kommer til et punkt i en film/serie der vi får servert bakgrunnen for en som har gjort noe dumt; om vedkommende handlet ut fra press og vi blir forklart hvorfor og føler empati med dem, eller om hen blir stemplet som «ond».

Vi elsker å se drama der en karakter får bevist sin uskyld. Der man skjønner hvor uskyldig og urettferdig hen har blitt dømt. Kanskje elsker vi det fordi de representerer ulike deler av oss? For vi er BÅDE helt uskyldsrene, uskyldige, urettferdig behandlet og dømt, som har lidd stor urett; samtidig som vi OGSÅ har en side som er i stand til å hate, kjenne på harme og som noen ganger ønsker andre noe vondt.

Den siste delen har vi gjemt så langt vekk vi bare klarer, for hvem ønsker vel å kjenne på hat? Dessverre fungerer det rett mot sin hensikt jo lenger vekk vi prøver å skyve det. For det er sjelden ondskap, det er heller følelser som mindreverd, misunnelse, sårethet eller maktesløshet som gjør at vi bærer harme i oss. Og jo mer vi klarer å eie den, jo mindre plass får den i psyken vår.

Absolutt alle har noe hat i seg, men få tør å vedkjenne seg det. Vi har – og med rette – så mye frykt og fordømmelse rundt det. For er ikke det det motsatte av å være et godt menneske? På overflaten kan det synes sånn, men jo mer jeg lærer å eie mitt eget harme, og møte det med nysgjerrighet og vennlighet, jo mer kommer jeg i kontakt med hjertet mitt og hele meg, og jo mer varm og empatisk blir jeg.

Her er det veldig viktig: å skille mellom handlinger og følelser. Slemme handlinger er ikke ok, men å tillate seg å kjenne på at man er sint på noen vil potensielt løse opp floker både inni en selv og i relasjonen.

Har du gjort noe slemt mot noen andre noen gang? Hvis du skal være helt ærlig med deg selv, hva lå bak?

Familien min har en lang og ufravikelig tradisjon med å bake og pynte pepperkakehus sammen.

For noen år siden hadde søsteren min med seg en kjæreste på dette. «Hva er reglene?» spurte han før vi skulle sette i gang med pyntingen av huset. «Det er ingen regler, bare gjør som du vil», svarte vi. Og så satte han i gang. «Hæ? Setter du seigmenn der? Det går ikke» «Sjokolade på venstre side av taket? Nei, nei, det kan vi ikke ha» «Nei, lakrisene skal stå her…» Og sånn fortsatte vi mens han stakkaren ble mer og mer forvirret.

Det viste seg at vi hadde en hel masse uskrevne regler. For oss var de så selvsagte at vi ikke var bevisst dem. Og sånn er det jo i familier – man har en masse uskrevne regler, ting som er selvsagte for alle som bor der. De er så innarbeidede at man ikke ser dem.

Og sånn er det også med psyken vår. Vi kan tro at vi er fri, men så har vi så vanvittig mange uskrevne «regler», som har blitt dannet opp gjennom årene, fra familie, venner, skole, samfunnet…..

Kanskje har du oppdaget en del sånne «regler» i møte med kjæreste/ektefelle, venner eller andre? Nettopp derfor er det så lærerikt med nære relasjoner. Og nettopp derfor også så utfordrende. For de kan komme til å utfordre ting vi har tatt for gitt og det kan kjennes truende. Men også potensielt være utrolig lærerikt!

Har du avdekket noen uskrevne «regler» du har hatt? 

Dagen i dag har ikke akkurat gått etter planen, og involverer bl.a. en havarert bil på vei med første del av flyttelasset, enda en havarert bil og en rekke andre overraskelser (lang historie som jeg kanskje deler en annen gang). I morgen går selve flyttebilen!

Så jeg tillater meg en litt amputert post i dag. Det kjennes riktig og viktig å gi meg selv litt rom på den måten, fremfor å pushe meg så jeg forstrekker meg helt. Hvis du er en sånn som meg, som stiller veldig høye krav til deg selv, så håper jeg at du kan gjøre det samme: slække litt på et krav eller to, gi deg selv litt raushet og rom.

Hva ville du rådet en du var glad i til? Kan vi være like snille med oss selv? Ta vare!

De siste ukene har vært noen av de mest hektiske i mitt liv. En jeg kjenner som jobber som fastlege mener at det å flytte er noe av det mest traumatiske i et menneskes liv (jeg tror ham, gitt alle menneskeskjebnene han møter). Det gir mening, for det er en emosjonell påkjenning, i tillegg til alt det praktiske som skal ordnes.

Og noen ganger blir stresset for mye for meg, da krøller det seg til inni meg. Det er som om belastningen blir for stor for nervesystemet mitt, og jeg blir gående som en mumie: full av spenninger, tenker ikke helt klart, overflatisk pust, og med skuldre som heiser seg og gjør et tappert – men akk så fåfengt – forsøk på å holde kroppen min oppe.

Det skorter ikke på teknikker for å roe nervesystem og kropp, og mange av dem er veldig effektive og gode. Men noen ganger er virkelig det enkle det aller beste.

Her om dagen var jeg fylt til randen med spenninger og stress og visste ikke mine arme råd. Da satte jeg meg bare ned, lukket øynene og kjente etter. Ingen bevisst endring av pust, ingen beroligende musikk, stimulering av vagusnerven eller andre teknikker. Jeg bare satt der og kjente etter i kroppen min, og satte ord på det jeg kjente; både av kroppslige fornemmelser, følelser og tanker.  

Ved å gi kroppen min litt vennlig oppmerksomhet, begynte ting å skje. Kroppene våre vet egentlig hva de skal gjøre, hvis de bare får nok (og riktig) oppmerksomhet. Ingen dømming, bare kjærlig tilstedeværelse med oppmerksomheten.

Jeg ble f.eks. oppmerksom på noen spenninger i magen, og idet jeg gjorde det, begynte de å endre seg – som om det de trengte egentlig bare var å bli sett. Sånn fortsatte det, og etter 20 minutter var jeg som en ny person. Pusten min var dyp og fri, og alle spenningene var forduftet som dugg for solen.

Hva funker best for deg når du er stressa?