Jeg har undervist piano i nærmere 20 år, og holdt x antall elevkonserter. Og enda flere ganger har jeg hørt elever si at de ikke vil /tør å spille på konserten.
Da setter jeg meg ned med dem, og så går vi noen runder sammen. Jeg hører på hva det er de gruer seg til, hva som gjør dem mest nervøse. Da jeg gikk på Norges Musikkhøgskole, lærte vi i et fag om stressmestring at forskning hadde vist at det å sette ord på det man er aller mest redd for at skal skje i forbindelse med en konsert, vil redusere frykten betydelig.
Så jeg lytter til hva de er redde for, vi snakker om det, kanskje hva som ligger bak, eller om ulike scenarier, og jeg forteller dem mer om settingen. Og hvis de fortsatt er nervøse, gjør jeg EFT tapping med dem, som styrker det parasympatiske nervesystemet og dermed også motvirker nervøsitet.
Og så forbereder jeg dem godt mentalt, sånn at de har øvd seg mentalt flere ganger på det som skal skje, er forberedt på hvordan det ser ut, hvor de skal gå, når de skal bukke, ca hvor mange som er i salen osv. Og det ender alltid med at de spiller.
Å se gleden, lettelsen og stoltheten i øynene deres etterpå er ubetalelig. Det rører meg dypt. De grudde seg, men valgte å trosse sin egen nervøsitet og gjennomføre. For en mestringsfølelse det gir!
Jeg tror vi voksne også har gått av å gå ut av komfortsonen vår iblant, tørre å trosse den delen av oss som helst ikke vil ta noen risiko, som bare vil holde oss mest mulig trygge.
Jeg øver meg bevisst på å gjøre det, f.eks. rekke opp hånda i store forsamlinger hvis jeg egentlig ikke tør, eller å synge foran et publikum. I TV-programmet Kompani Lauritzen, opererer de med en lignende filosofi. Jeg tror de sier noe sånt som: «Mot er ikke å ikke være redd, det er å trosse frykten og gjøre det du er redd for».
Så har kanskje noen av oss en fortid med å presse oss selv for hardt eller mye til tider. Da gjelder det å finne den rette mengden, med tilstrekkelig med forståelse, kjærlighet og støtte. Hvis vi bare pusher, risikerer vi å gjøre vondt verre. Sånn er det med barna og konsertene også.
Er det noen situasjoner hvor du har gått ut av din egen komfortsone? Kommer du på noen gang hvor du presset deg litt for hardt eller mye? Hva med en gang du lot være å ta en «risiko», hvor du i ettertid har angret? Hva med en gang hvor du utfordret deg akkurat passe mye ut av komfortsonen?
