Nylig snakket jeg med en venninne som fortalte at hun og kjæresten hadde sittet fast i en tilbakevendende krangel. Helt til noe hadde skjedd, og de hadde begynt å bli mer nysgjerrige på hverandres reaksjoner. Da løsnet det, og de klarte å møte både hverandre og seg selv med mer empati og forståelse. Og da kjentes ikke de vanskelige følelsene like farlige.

Hvor ofte møter du din egen reaksjon med nysgjerrighet?

Det er virkelig ikke lett å være menneske når vi blir trigget eller emosjonelle. Vi kan føle oss så låst. For hvem liker vel å ha ubehagelige følelser? Som atpåtil gjør oss mindre istand til å være tilstede og nyte livet?

Det er fort gjort å møte disse med motstand av et eller annet slag. Enten prøver vi å skyve dem vekk (gjerne ubevisst), vi døyver dem ved å distrahere oss, vi argumenterer imot, prøver å overtale oss selv til å ikke føle det vi gjør. Dette skjer så automatisk at vi som regel ikke merker at vi gjør det.

Det er bare ett problem: det hjelper ikke. Vi blir bare mer stuck. Ikke får vi bearbeidet følelsen og ikke får vi noe mer forståelse for hvorfor den kom, og så er vi like langt neste gang.

Det er her nysgjerrighet kommer inn i bildet som en nøkkel.

I det jeg blir bevisst på min egen reaksjon og klarer å møte den med nysgjerrighet, skjer det noe. Jeg får litt mer avstand til den og kan begynne å utforske den. Og ved å utforske og forstå, skjer det en åpning. Jeg lærer noe om meg selv og situasjonen, og healer ofte noe gammelt på kjøpet.

Har du en ubehagelig følelse rundt noe? Hva skjer hvis du møter den med nysgjerrighet?