I dag bobler jeg over av glede. Boken min er utsolgt fra forlaget, og de skal trykke opp et nytt, stort opplag!

Og så har jeg bestemt meg for at jeg VIL SKRIVE denne kalenderen! Men, jeg går bort fra mine egne regler om å poste en ny luke annenhver dag. Heretter kommer de mer sporadisk, når jeg har inspirasjon og tid til å skrive.

Det kjennes befriende! Det gjelder å oppdatere min egen software, og ta en reality check. Det er så fort gjort å anta at noe som har vært sånn de siste tre årene fortsatt er sånn. Men hvordan er det egentlig nå? Jo, i år passer det ikke å skrive så mange luker som tidligere.

Og så vil jeg si noe om vennlighet. Hvordan møter du deg selv? Hvordan møter du følelser som oppstår, og hvordan snakker du til deg selv? Det er så fort gjort å tenke at de ubehagelige følelsene er feil, at de vil vi ha bort.

Irritasjon, for eksempel. Hva er vitsen med det? Best å ikke være irritert på partneren min, eller? NOPE. Best å ikke TA UT irritasjonen på partneren. Men aller best å fullstendig tillate den i deg. La den komme, kjenn på den, la den informere deg om hva den er der for å si. Lytt til alt den kommer med. Hvis den får komme frem med budskapet sitt, så vil den gjøre seg ferdig, og du vil forhåpentligvis kjenne deg mer i balanse etterpå, og dessuten ha lært noe. Og da har vi ikke lenger det samme behovet for å ta det ut på noen andre.

Kan vi møte hver eneste reaksjon i oss selv med vennlighet? Hver eneste en har sin grunn til å være der, som vi ikke nødvendigvis vet hva er. Kan vi ta dem vennlig imot og la den informere oss? Ref The Guesthouse, til de som kjenner det diktet.

Når møtte du sist en av dine egne følelser eller reaksjoner med vennlighet? Hvordan kjentes det?