Det går ikke uten tillit. Vi går ikke. Samfunnet går ikke. Vennskap går ikke. Kjæreste-forhold går ikke. Og likevel er vi så skadeskutte. Tillitsbrudd og skuffelser gjør at vi gradvis mister mye av den tilliten vi hadde som barn. Vi begynner å mistro. Og slutter å ha tillit til at det er så mye godt og så mange som vil oss så vel.

Hva vil det si å ha tillit? Ikke å tro blindt på at alt og alle vil oss vel, for det finnes gærninger og Putin’er der ute. Men ofte ender vi med å miste hele troen på det gode. At vi bli unødig mistenksomme, og projiserer ondskap ut på folk der det er gode intensjoner.

Jeg tar meg noen ganger i å anta at noen har gjort noe kjipt mot meg med vilje, for så å oppdage at det ikke var tilfelle. De gjorde noe som var vondt for meg, ja, men de gjorde det ikke for å være kjip mot meg. Der ligger det en stor forskjell.

Og så er det likevel så mye vi går rundt og har tillit til, selv om vi ikke tenker over det. De aller fleste av oss har tillit til at grunnen under oss bærer oss. Vi har tillit til at de fleste er sånn nogenlunde gode og ærlige. Nordmenn skal visst også være blant de mest tillitsfulle folkeslagene i verden. Vi er så heldige at vi stort sett kan ha tillit til myndighetene, i motsetning til mange andre land.

Vi har tillit til at kroppene våre helbreder seg selv fra små og store skader, og at hjertet slår av seg selv, og alle de fine og kompliserte funksjonene kroppene våre til enhver tid utfører, helt uten at vi trenger å blande oss. Og i dag, på selveste vintersolverv, har jeg tillit til at solen snur, og vi har lysere tider i vente!

Hva har du tillit til? Hvordan kjennes det å ha tillit til noe?