Hvordan er det for deg å ta valg? Lett eller vanskelig? Tenker du deg frem eller kjenner du intuitivt hva som er det beste valget? Eller kanskje en kombo?
Da jeg var yngre, syntes jeg valg var vanskelige å ta. Jeg søkte alltid råd utenfra, som om løsningen lå der ute et sted, at noen andre egentlig visste bedre enn meg hva som var bra for meg. Jeg tenkte ofte lenge frem og tilbake, og baserte valgene mine hovedsakelig på disse to: råd utenfra og lange tankerresonnementer. Etter mange år i hardtrening med indre arbeid, har jeg blitt en mer intuitiv velger. Nå bruker jeg en blanding av magefølelse og å tenke gjennom mulige utfall.
Like fullt, det mest interessante, synes jeg, er hvordan vi forholder oss til valgene etter at de er tatt. For det er så alt for lett å være etterpåklok. Basert på opplysninger vi ikke hadde da vi tok valget, dømmer vi nå velgeren knallhardt og som om den hadde hatt alle opplysningene vi nå har. Jeg har sett dette så mye, hos andre og meg selv. Det er som om vi krever at vi skulle ha vært 100 % klarsynte. Det er jo fullstendig irrasjonelt og urimelig, og likevel gjør vi det igjen og igjen.
Jeg kjenner mange som sliter med å ta valg. Noen har en oppfatning om at valg enten er rette eller gale, mens andre synes det er vanskelig å vite hva de skal basere valgene sine på. Felles for mange av disse er tendensen til å hudflette seg selv i ettertid av et valg. Kanskje er det slik: Det finnes ikke rette og gale valg, det finnes bare valg, og måten vi forholder oss til dem på.
Sett at du er vant til å få balle-kjeft etter hvert valg du tar; er det rart at du blir usikker på å ta valg? Er det rart du blir redd for å velge «feil»? De fleste valg vil jo bli «feil» hvis vi kjefter på oss selv for å ha tatt feil valg uansett hva vi velger! Og ved å fokusere på ulempene med nettopp dette valget. Frem til jeg knakk denne koden, kunne jeg ofte ha et slikt scenario: jeg hadde en avtale, men var ikke helt frisk, og derfor i tvil om jeg skulle dra eller ikke. Hvis jeg valgte å bli hjemme, kunne den etterpåkloke indre kritikeren fortelle meg alt jeg gikk glipp av ved å ikke dra, og «du burde ha dratt». Og ikke nok med det, den kunne si ting som «hvis du hadde dratt, hadde det blitt så bra» osv. Ganske slemt, eller hva? Det er jo det siste man trenger å høre. Få hadde sagt noe sånt til en venn, men vi gjør det til oss selv uten å legge merke til det. Hvis jeg bestemte meg for å dra, begynte den å ramse opp alle ulempene med nettopp dette valget, og at jeg nok heller burde ha blitt hjemme. Og da på et tidspunkt hvor jeg satt i bilen og det var for sent å snu. Igjen: håpløst slemt og meningsløst!
Derfor gjorde jeg det til en øvelse å støtte meg selv i alle valg jeg tok. Ikke ved å lukke øynene for sannheten, men ved å lukke ørene for all unødvendig oppramsing av hhv fordeler med det jeg ikke valgte eller ulemper med det jeg valgte. For det vil alltid være fordeler og ulemper med hvert eneste utfall av hvert eneste valg. Hver gang jeg hadde tatt et valg, begynte jeg å legge merke til hva jeg tenkte rundt det, og tillot ingen tanker à la «du burde ha valgt det motsatte». For å gi meg selv en enda mykere landingsstripe, slang jeg på noen tanker om de faktiske fordelene ved nettopp det jeg hadde valgt. Og voilà, det begynte å kjennes enklere å velge; fordi jeg begynte å få tillit til at valget ville «kjennes riktig» i ettertid. Det ville kjennes riktig fordi jeg ikke ville møte unødvendige motforestillinger på et malplassert tidspunkt i etterkant, men heller ville minne meg selv på hvorfor jeg hadde valgt som jeg gjorde og hva som var fordelene med det. Mao, jeg klarte å støtte meg selv i de valgene jeg tok, istedenfor å dømme dem nord og ned. Nå kjennes det som regel lett å ta valg, og jeg er takknemlig både for det, og for den prosessen jeg har vært i som har lært meg det.
Hvordan kan du støtte deg selv i etterkant av valg? Har du et valg du dømmer deg selv for å ha tatt? Husker du årsakene til at du valgte som du gjorde?