Jeg hørte noen si en gang at det å akseptere sin skjebne er det aller vanskeligste for et menneske. For meg har det i hvert fall vært nok et område hvor jeg har lært meg å spare mye mentale ressurser ved å være mer bevisst.

Hva vil det si å godta ting som de er? Igjen er skillet mellom det indre og ytre superviktig: jeg tenker ikke på hvilke handlinger du gjør ute i verden, eller at man stilltiende skal finne seg i urettferdigheter eller vanskeligheter; for all del: kjemp for at ting skal bli bedre! Men jeg tenker på hva vi gjør inni oss. Tanker som «det burde ikke ha skjedd», «ting skulle vært annerledes», «hadde jeg bare gjort det og det, så hadde ikke dette skjedd» osv. De kan være fristende, og kanskje noen ganger også nødvendige i små doser. Problemet er når vi sitter fast i dem og tenker dem igjen og igjen. For uansett hvor sterkt vi ønsker at det ikke var sånn, så er virkeligheten som den er – den blåser en lang marsj i om du liker den eller ikke. Så alle tanker som kjemper for å endre noe som ikke kan endres er fånyttes, og et sløseri av mentale ressurser/oppmerksomhet.

Når jeg klarer å slå meg til ro med at ting er som de er akkurat nå (og husk, det betyr ikke at de skal forbli sånn for alltid!), og vennlig avskjedige tanker som måtte dukke opp og si at det burde vært annerledes, så oppstår det en dypere tilfredshet i meg, en slags fornøydhet og følelse av å spille på lag med meg selv. Det føles ikke lenger som om jeg kaver eller prøver å vri meg unna noe det ikke går an å vri seg unna, men jeg kjenner på en indre ro og en lykke over å være tilstede i mitt eget liv her og nå.

For jeg har så lett for å se fremover, tenke at livet snart skal skje, vente på det rette øyeblikket, de rette omstendighetene som skal gjøre at jeg blir lykkelig. Når jeg bare blir frisk, når bare koronatiden er over, når jeg kan være ute igjen osv. Og da glemmer jeg at det eneste øyeblikket som reelt finnes er det som er akkurat nå. Tanker om fortid og fremtid er nettopp det, tanker. Men opplevelsen er kun nå. Ingen av oss vet hvor lenge vi har igjen. Livet kan være over neste uke, eller om 50 år. Men uansett hvor lenge vi har igjen, så går det så fort! Livet venter ikke på at vi skal ha våre optimale øyeblikk, men raser videre, enten vi velger å være der fullt og helt eller ei. Visst kan det være ubehagelig å kjenne etter iblant, det kan være rastløshet, tomhet, sinne eller annet. Men ved å tørre å titte på det og tillate det, om så bare i små øyeblikk av gangen, glir det så mye fortere over i noe annet. Mens det er hvis vi gjemmer hodet i sanden og ikke forholder oss til det at det blir sittende fast og fortsetter å dukke opp igjen og igjen. Og det er også så mye godt vi går glipp av når vi «flykter», alt det gode som overraskende kan dukke opp eller bli tidoblet sterke: glede, kjærlighet, styrke, tilfredshet, letthet, lykke og en dypere kontakt med hverandre, for å nevne noe.

Hva vil det si å være tilstede i øyeblikket? Du har kanskje dine egne teknikker, som å kjenne etter i kroppen generelt eller et spesielt sted som f.eks. bena eller magen eller kanskje hjertet? For meg er pusten et veldig effektivt og forankrende triks. På et nanosekund kan det å forflytte oppmerksomheten min til pusten gjøre underverker for meg.

Jeg elsker jobben min og på gode dager nyter jeg hver eneste time med hver elev. Men pga en litt stram timeplan som vi har i Kulturskolen, kan jeg ofte komme inn i en litt stressa modus der jeg glemmer å kjenne etter. Da løper bare timene avgårde og jeg tar litt kjappe avgjørelser som ikke alltid er like godt funderte. Men idet jeg kommer på at jeg kan kontakte pusten min, så er jeg mer tilstede og kan nyte jobben og ta gode, velfunderte avgjørelser. Jeg er ikke så fæn av å «trekke pusten dypt», som man ofte kan bli oppfordret til. For meg funker det best å bare kjenne etter, så skjer det ofte en forandring av seg selv ved at jeg tar oppmerksomheten dit; med ett er pusten blitt dypere uten at jeg har prøvd å forandre den.

Så, kjære medmenneske, jeg ønsker deg en vakker jul. Du har kanskje vært en engel og kjøpt gaver til andre, og nå håper jeg at du kan gi deg selv en skikkelig fin gave i form av å være ordentlig god mot deg selv! Tenke på noe du er takknemlig for og kjenne etter hvordan det kjennes; si noe hyggelig til deg selv, f.eks. noe du liker ved deg selv; og nyte øyeblikkene på den måten som funker best for deg.

Hvordan kjennes det å leve akkurat nå?