I dag, på selveste vintersolverv, vil jeg slå et slag for åpenhet.

På den ene siden har jeg ofte sett folk på TV som er livredde for å begynne å gråte – som om det var det verste som kunne skjedd; som om det ville innebære å «tape ansikt» og at det er noe livsfarlig over det. Samtidig blir gjerne folk som er veldig åpne og viser følelser – som f.eks. Ulrikke Brandstorp – enormt populære. Jeg tror det er fordi de rører noe i oss, vi kjenner igjen, og kjenner på, ektheten i dem. Og jeg tror mange av oss lengter etter mer ekthet; å se den i hverandre og å være i kontakt med den i oss selv. Jeg skal neppe driste meg til noen politisk analyse her, men jeg mistenker at det også er derfor nissen Donald Trump er såpass populær (på tross av sine hårreisende meninger og ekstremt umodne oppførsel) – fordi han viser følelser, han snakker «rett fra levra»; mens en del andre politikere lirer av seg ferdigformulerte setninger som lest fra et manus. Vi gjennomskuer det, vi vil ikke ha det, vi vil ha ekte mennesker! I hvert fall vil jeg det.

Derfor øver jeg meg på å være åpen, slik jeg også har gjort i hele desember med denne kalenderen. Jeg har for så vidt øvd meg på det i mange år, og har utelukkende gode erfaringer med det. Jeg kunne ha gått gjennom hele livet som en som fremsto veldig vanlig og flink, uten å «tape ansikt» eller vise «svakheter» av noe som helst slag. Hva ville jeg ha vunnet på det? Hva ville de rundt meg ha vunnet? For meg har det gjort meg lykkeligere å lære meg å dele mer. Det har skapt mer og bedre kontakt med andre mennesker. Og det har ikke minst gjort at andre har fått det bedre med seg selv.

Jeg har en venn som er veldig syk, og som klager over at folk ikke ser ham i den vanskelige situasjonen han er i, samtidig som han innrømmer at han later som om han er friskere enn han er. Sånn kan vi holde på i årevis, uten å se sammenhengen. Jeg har også gjort det: latt som jeg var friskere enn jeg var. Kanskje for å slippe å snakke om sykdom. Kanskje fordi jeg skammet meg eller var redd for å virke annerledes. Ikke noe galt i det. Men jeg tror vi mennesker dypest sett har et ønske om å føle oss sett. Og jeg har merket at jeg føler meg så mye mer sett når jeg tør å være åpen om hvordan jeg faktisk har det. Jeg har erfart hvor sinnssykt frigjørende og deilig det kan være å dele noe om meg selv som jeg trodde var skambelagt, for så å få høre tilbake fra den jeg delte med at de har det på akkurat samme måte.

Hva er du ikke åpen om? Hva er du redd for at skal skje hvis du er det?