Dette er kanskje mitt hotteste tips. Det å lære meg å se og hamle opp med min indre kritiker er det som har gjort aller mest for meg. Jeg vil si at det virkelig har transformert livet mitt. Det er et så stort tema at det er vanskelig å dekke det vettugt på såpass liten plass, men jeg skal prøve. For de som er interessert i å fordype seg og lære mer, vil jeg anbefale det som i mange år var min bibel, nemlig boka «Soul without shame» av Byron Brown.

Vi har alle en indre kritiker, og for noen av oss er den sterkere enn andre. Jeg var en sånn som hadde veldig mye av den. Men jeg så det ikke selv, for vi er jo så vant til vårt indre landskap at vi ikke ser skogen for bare trær. Jeg kunne f.eks. stå på en fest og prate med enfyr og ha det veldig hyggelig. Så plutselig kommer den harde stemmen «Tror du virkelig at han er interessert i deg!? Selvfølgelig er han ikke det. Hvorfor skulle noen være det?». Eller mens jeg satt på jobb og underviste en elev: «Du duger ikke til den jobben her, du har ikke det som trengs, du kommer til å bli avslørt så folk ser at du egentlig gjør en elendig jobb». Eller rett før jeg skulle spille en konsert «Skal DU spille konsert? Du spiller jo ikke noe bra». Listen er uendelig lang over små og store ting som jeg konstant kritiserte meg selv for. Igjen: alle hadde spottet det og reagert om dette hadde skjedd utenfor vårt eget hode, om noen andre hadde sagt noe sånt til oss. Problemet er at vi er så vant til å høre det at vi ofte ikke ser hva som skjer, og derfor finner oss i det.

Måten å kjenne igjen et «angrep» fra kritikeren på er at det har noe hardt og uvennlig over seg, og det får oss til å føle oss små, skamfulle og verdiløse. Det tar oss bort fra opplevelsen av å være her og nå, og å faktisk kunne ha glede av det vi driver med, om det er jobben vår eller det å snakke med en venn.

Jeg har lagt merke til at kritikeren ofte angriper der det er aller mest sårbart, de tingene vi virkelig ønsker og som betyr mest for oss; f.eks. det å være en god forelder eller å gjøre en god jobb. Ofte kan den også ha et bittelite poeng, det kan være et snev av sannhet i det den sier. Og det gjør det vanskeligere å forsvare oss mot den fordi vi ikke bare kan avfeie det som tull. Men dette er ekstremt viktig: Det faktum at det kan være noe sant med «angrepet» gjør det ikke dermed formålstjenlig! For alt budskapet den kommer med som sårer, hvordan det får oss til å føle oss små og skamfulle, det virker bare mot sin hensikt. Det gjør at vi mister fotfestet, får det dårlig inni oss og tar dårligere avgjørelser.

Det finnes et arsenal av måter å «forsvare seg», avverge eller ufarliggjøre den indre kritikeren på; slik at vi ikke blir i dens vold. Det aller viktigste er dog å se den. Mye kan være gjort bare du oppdager hva det er som skjer. Ellers er disse noen velprøvde metoder som kan funke: 1. bli sint og be den stikke dit pepperen gror; 2. vise seg sårbar og si hvor sårende det er med kritikken; 3. vifte den bort som en flue så fort du ser den. Men uansett hva du gjør, ikke gå inn i en argumentasjon med den, det er nytteløst og du vil snart oppdage at du bare blir fanget i en loop der du anerkjenner den som en autoritet i din egen psyke. 

Ofte vil det å gå noen runder med seg selv på en utforskende måte avsløre om det er noe sant i budskapet til kritikeren eller ei. Hvis kritikeren sier at du er en dårlig mor/far, spør deg selv og kjenn godt etter og svar helt ærlig: mener du virkelig at du er en dårlig mor/far? Jeg vil anta at du har mye empiri for det motsatte. Nå kjenner jeg meg selv og den jobben jeg gjør så godt at jeg vet at det bare er bullshit hvis det skulle komme en generell anklage fra kritikeren om at jeg gjør en dårlig jobb. Eller om at jeg er en dårlig venn. Men den tryggheten har ikke kommet fordi kritikeren har prøvd å forbedre meg; men fordi jeg har lært å identifisere og løsrive meg fra den, slik at den har stadig mindre makt over meg og jeg kan se sannheten klarere.

Hva kritiserer du deg selv for?