Rett før jul skjedde det noe som ga meg en enorm skuffelse. Planene for julen, som jeg hadde gledet meg sånn til i ukesvis, ble snudd opp ned; Julen kom ikke til å bli sånn som jeg hadde planlagt og trodd.

En del av meg tenkte: nå har det gått til helvete, dette blir den verste julen noensinne. Det som skulle blitt den beste.

Og det begynte også med en stor oppoverbakke, masse sorg og smerte. Det var interessant å iaktta hvordan skuffelsen utfoldet seg: først var det sjokk, en slags fornektelse, jeg var ikke i stand til å ta det innover meg. Så kom smerten. Og så sinnet. Og så mer smerte, som kom i bølger. Etter hvert ble bølgene mildere og kom sjeldnere.

Men her er det som virkelig er interessant: å miste alle forventninger gjorde noe med mitt indre landskap. Det ga en større frihet. Plutselig hadde jeg ikke noe å miste, for ting hadde jo ikke blitt sånn som jeg ville uansett. Og all smerten jeg hadde gått gjennom hadde banet vei for en dypere kontakt med hjertet mitt, og en enda større tilstedeværelse. Så jeg endte med å ha det overraskende godt.  

For etter hvert som skuffelsen over det jeg hadde håpet og trodd at skulle skje, ebbet ut, ble jeg stående igjen med mer kjærlighet. Da ga det mening på en annen måte, det kjente bibelsitatet: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Noen ganger ender det vi tenker er det aller verste som kunne skjedd, opp med å bringe noen veldig store gaver. Å ikke ha forventninger kan være en sånn gave. For da har vi en annen frihet til å ta imot hvert øyeblikk; vi har ikke noe å miste og kan like godt bare ta imot alt som det måtte komme. Og vi vet aldri hva som kommer, det kan være noe helt fantastisk.

Takk for at du har lest kalenderen min, jeg ønsker deg alt godt for resten av julen og året! Vær god mot deg selv.