I snart 20 år har jeg øvd meg på å romme følelsene mine, og møte dem med stadig mer vennlighet og aksept. Og det har skjedd mye. Men det er én følelse som er litt mer vrien enn de andre: frykt.

Den er vanskeligere å ønske velkommen, delvis fordi den er så ubehagelig at første impuls alltid er å ønske den dit pepperen gror. Og delvis fordi den er mer kompleks, siden den henger så tett sammen med tanker.

Når det gjelder andre følelser, har jeg lært meg mer og mer å stole på budskapet deres, og skjelne mellom når de trigges av flyktige tanker og når de dukker opp som en veileder.

Men frykten er verre. Den hugger til, og tankene er ikke alltid like enkle å spotte. Og selv når jeg spotter dem, vet jeg ikke alltid om jeg kan tro på dem eller ikke. Er dette sant eller bare en stygg hypotese? Er det sannsynlig eller et skremsels-scenario?

Frykten krever ulike løsninger. Noen ganger trenger tankene å bli møtt med saklig argumentasjon for å få undersøkt sannhetsgehalten i dem; og noen ganger trenger tankene bare å bli sett – for i det de blir sagt høyt skjønner man hvor usannsynlige de egentlig er.

Noen ganger har vi gode grunner til å være redde. Er det mulig å bare tillate frykten? Ofte kan det virke skremmende å kjenne på frykt, så vi skyver den vekk.

Men uavhengig av hva som har forårsaket den, trenger den å få bli følt. Ikke ved å fôre den med flere skremsels-tanker, men ved å tillate den å være der i sin rene form, uten å legge til eller trekke fra noe. «Hei, frykten, velkommen skal du være.» «Takk», sier frykten da, «jeg trengte bare at du så meg».

Har du noe du er redd eller bekymret for? Får du tak i hva tankene dine sier om det? Og hvordan kjennes følelsen?