Vi har jo hørt det før. At aksept er nøkkelen til å få det bedre. Men hva vil det si å akseptere noe?

Så skjer det noe vanskelig, noe du virkelig ikke liker. Skal du da tvinge deg selv til å like det? Akseptere alle ytre fakta som en passiv tilskuer uten påvirkningskraft? Prøve å elske det selv om du egentlig hater det? Prøve å mane frem en indre ro når du egentlig vil skrike av frustrasjon og fortvilelse? Eller bare vil glemme det og late som det ikke har skjedd?

Å akseptere en situasjon innebærer neppe noen av disse. For meg kan aksept være at jeg kommer til den konklusjon at akkurat dette her, det får jeg ikke gjort noe mer med akkurat nå. Og det er en enorm befrielse.

Det handler heller om å slutte å kjempe imot at det har skjedd, slutte å fornekte det. For det kan være så ubehagelig at vi liksom ikke godtar at det er sånn. Som om vi tror at hvis vi bare stritter nok imot og nekter å godta det så vil det høre på oss og endre seg. Kjenner du deg igjen?

Det å akseptere noe som det er kan gi en følelse av at et enormt press slipper taket. At vi slutter å kave unødvendig rundt. At vi møter virkeligheten på dens betingelser. Og dermed får mer ro og fokus.

Og paradoksalt nok vil en god aksept innebære at vi også aksepterer alle de vonde følelsene og reaksjonene rundt det som har skjedd; Alt hatet, frustrasjonen og ønsket om at ting var annerledes – la det få komme frem! Ingen grunn til å late som vi er en zen-mester, det er det uansett ingen av oss som er. Vi er mennesker fulle av følelser og reaksjoner, og nettopp tillatelsen av disse er nøkkelen til en aksept av situasjonen.

Hva er aksept for deg? Har du noe som er så vondt at du liksom nekter å akseptere at det er sånn? Har du opplevd å komme til en form for aksept rundt noe, og hvordan føltes i så fall det?