Hva er det for deg? Jeg har erfart litt forskjellige typer.

Den typen ensomhet vi kjenner fordi vi rett og slett er for lite sammen med andre folk.

Eller den typen som er mer eksistensiell; en type ensomhet som kan dukke opp selv om vi er sammen med andre. Kanskje til og med folk vi er glad i. En ensomhet som kan handle om at det er tommere inni oss enn vi er vant til. At de vanlige internaliserte stemmene vi har pleid å spille av inni hodet vårt har begynt å stilne. Ifølge A.H. Almaas er dette et veldig godt tegn, når det begynner å skje et sted uti selvbevissthets-veien.

En tredje form for ensomhet som jeg har opplevd, er også en som ankommer til tross for at jeg er sammen med folk. Den handler om at jeg ikke føler meg sett. Jeg har lagt merke til at den kan dukke opp hvis jeg ikke får kontakt med de rundt meg. Hvis ingen stiller meg noen spørsmål, og jeg ikke klarer å få i gang noen ordentlig samtale, til tross for iherdige forsøk. Da kan jeg føle meg så uendelig ensom!

Jeg opplever også noe jeg vil karakterisere som en god form for ensomhet. Det å være alene og nyte det. Å ha det godt inni meg og med omgivelsene rundt. Når jeg ikke savner noen eller noe. Den har ingen negative konnotasjoner, men føles som en god «alenehet».

Har du opplevd å kjenne deg ensom? Hvilke av disse formene kjenner du igjen?

Uansett om du feirer jul med for få, for mange eller akkurat passe mange folk rundt deg, så håper jeg den blir deilig og fin! Husk å være snill mot deg selv!