Her om dagen var jeg på vei hjem fra jobb, og bestemte meg for å stoppe og kjøpe noe jeg hadde ønsket meg en stund. Det var noe som ikke strengt tatt var nødvendig for min overlevelse, men som jeg vil ha glede av. Jeg kjente meg først glad over den nye, fine tingen min, men så fikk jeg en ugrei følelse, og gjenkjente etter hvert den indre kritikeren. Den hadde tydeligvis noe den skulle ha sagt om dette. Jeg spottet den og tenkte: Ok, du skal få si det du mener, ut med det, ut med hele budskapet.

Og den sa det den mente, og ettersom jeg sa disse tankene høyt, kunne jeg sjekke sannhetsgehalten i dem. Var jeg enig? For det meste ikke. Etter den hadde fått snakke ferdig, bestemte jeg meg for å kjenne hvordan jeg hadde det hvis den indre kritikeren ikke var der. Og da kjente jeg en glede! Jeg kjente meg fri, jeg var glad for at jeg hadde kjøpt den nye tingen min og gledet meg til å bruke den. Og for en befriende følelse å bare tillate gleden!

(Nå mener jeg selvfølgelig ikke at man skal kjøpe i vei helt ukritisk, overforbruk er jo et kjempeproblem. Men når jeg først hadde tatt valget, så var beslutningen om å glede meg over det veldig god.)

For her er det jeg mener: hvis jeg bare kjøper ting jeg strengt tatt trenger for overlevelse, så handler jeg ut fra – og er dermed med å opprettholde – et nervesystem i overlevelsesmodus. Jeg trenger – og ønsker – å også iblant kjøpe noe bare fordi det er fint, godt, deilig, gøy eller morsomt. Det gode i livet.

Hender det at du får dårlig samvittighet for noe du har kjøpt? Hva er sant og ikke i den kritikken?