Her om dagen klarte jeg ved et uhell å klemme min kjære pus i døra. De av dere som kjenner meg, vet hvor mye hun betyr for meg. Og til deg som ikke kjenner meg: jeg elsker henne mer enn alt annet på jord, og vet vel generelt ikke hva godt jeg kan gjøre for henne. Så at jeg skulle skade henne på noen måte, er det aller siste jeg ønsker.

Umiddelbart skyllet de innover meg, følelser av frykt og skyld, livredd for å ha skadet henne. Noe av det første jeg gjorde var å google «how to appologize to a cat». Jada, kall meg gjerne crazy cat lady, men jeg er ikke alene, for det dukket umiddelbart opp videoer. Jeg gikk for en med en vennligseende dame, og det første hun sa var: «Start med å tilgi deg selv. Du gjorde det ikke med vilje».

Det traff meg midt i magen. Jeg kjente hvordan stresset slapp, det klarnet liksom litt opp rundt meg og jeg merket min egen kropp og pust igjen. Hvis jeg kunne tilgi meg selv, kunne sikkert pus det også. Og det gjorde hun selvsagt etter svært kort tid (Heldigvis gikk det også bra med henne!).

Poenget er at den bølgen av skyld slapp momentant da jeg innså det: jeg hadde jo ikke gjort det med vilje! Alle kan gjøre feil eller ha uhell, det er menneskelig. Disse ordene var motgiften jeg trengte.

Når gjorde du sist noe som fikk et uheldig utfall? Har du tilgitt deg selv for det? Hvis ikke: Kan du tilgi deg selv for det? Hvis det er vanskelig, hva gjør det vanskelig? Tenker du (bevisst eller ubevisst) at du alltid må være fullkommen?