Når jeg er stressa, skjer det et velkjent mønster: jeg bruker telefonen og andre distraksjoner for å unngå å kjenne på meg selv (dette er jeg selvsagt ikke bevisst i handlingsøyeblikket). Men strategien fungerer tvert mot sin hensikt. For blir jeg mindre stressa av å konstant fore hjernen med stimuli? På ingen måte, det blir isteden en ond sirkel.

Det er først når jeg klarer å sette meg ned og lukke øynene, merke pusten min og møte stresset at det endrer seg. For ganske kort etter at jeg tillater meg å kjenne på det, begynner det alltid en bevegelse. Og etter noen minutter sitter jeg der og kjenner på mer ro, tilstedeværelse og klarhet.

Magien i at følelser og sinnsstemninger endrer seg utelukkende ved at jeg kjenner på dem og tillater dem å være der, slutter ikke å fascinere meg.

Hva gjør du når du er stressa? Har du opplevd endring i indre tilstand /følelser ved at du utelukkende observerer dem?

Foto: Lena Larsen