Jeg så nylig serien Bridgerton og begynte å fundere på noen av karakterene og dette med skyldspørsmål. Jeg synes ofte det kommer til et punkt i en film/serie der vi får servert bakgrunnen for en som har gjort noe dumt; om vedkommende handlet ut fra press og vi blir forklart hvorfor og føler empati med dem, eller om hen blir stemplet som «ond».

Vi elsker å se drama der en karakter får bevist sin uskyld. Der man skjønner hvor uskyldig og urettferdig hen har blitt dømt. Kanskje elsker vi det fordi de representerer ulike deler av oss? For vi er BÅDE helt uskyldsrene, uskyldige, urettferdig behandlet og dømt, som har lidd stor urett; samtidig som vi OGSÅ har en side som er i stand til å hate, kjenne på harme og som noen ganger ønsker andre noe vondt.

Den siste delen har vi gjemt så langt vekk vi bare klarer, for hvem ønsker vel å kjenne på hat? Dessverre fungerer det rett mot sin hensikt jo lenger vekk vi prøver å skyve det. For det er sjelden ondskap, det er heller følelser som mindreverd, misunnelse, sårethet eller maktesløshet som gjør at vi bærer harme i oss. Og jo mer vi klarer å eie den, jo mindre plass får den i psyken vår.

Absolutt alle har noe hat i seg, men få tør å vedkjenne seg det. Vi har – og med rette – så mye frykt og fordømmelse rundt det. For er ikke det det motsatte av å være et godt menneske? På overflaten kan det synes sånn, men jo mer jeg lærer å eie mitt eget harme, og møte det med nysgjerrighet og vennlighet, jo mer kommer jeg i kontakt med hjertet mitt og hele meg, og jo mer varm og empatisk blir jeg.

Her er det veldig viktig: å skille mellom handlinger og følelser. Slemme handlinger er ikke ok, men å tillate seg å kjenne på at man er sint på noen vil potensielt løse opp floker både inni en selv og i relasjonen.

Har du gjort noe slemt mot noen andre noen gang? Hvis du skal være helt ærlig med deg selv, hva lå bak?