De siste ukene har vært noen av de mest hektiske i mitt liv. En jeg kjenner som jobber som fastlege mener at det å flytte er noe av det mest traumatiske i et menneskes liv (jeg tror ham, gitt alle menneskeskjebnene han møter). Det gir mening, for det er en emosjonell påkjenning, i tillegg til alt det praktiske som skal ordnes.

Og noen ganger blir stresset for mye for meg, da krøller det seg til inni meg. Det er som om belastningen blir for stor for nervesystemet mitt, og jeg blir gående som en mumie: full av spenninger, tenker ikke helt klart, overflatisk pust, og med skuldre som heiser seg og gjør et tappert – men akk så fåfengt – forsøk på å holde kroppen min oppe.

Det skorter ikke på teknikker for å roe nervesystem og kropp, og mange av dem er veldig effektive og gode. Men noen ganger er virkelig det enkle det aller beste.

Her om dagen var jeg fylt til randen med spenninger og stress og visste ikke mine arme råd. Da satte jeg meg bare ned, lukket øynene og kjente etter. Ingen bevisst endring av pust, ingen beroligende musikk, stimulering av vagusnerven eller andre teknikker. Jeg bare satt der og kjente etter i kroppen min, og satte ord på det jeg kjente; både av kroppslige fornemmelser, følelser og tanker.  

Ved å gi kroppen min litt vennlig oppmerksomhet, begynte ting å skje. Kroppene våre vet egentlig hva de skal gjøre, hvis de bare får nok (og riktig) oppmerksomhet. Ingen dømming, bare kjærlig tilstedeværelse med oppmerksomheten.

Jeg ble f.eks. oppmerksom på noen spenninger i magen, og idet jeg gjorde det, begynte de å endre seg – som om det de trengte egentlig bare var å bli sett. Sånn fortsatte det, og etter 20 minutter var jeg som en ny person. Pusten min var dyp og fri, og alle spenningene var forduftet som dugg for solen.

Hva funker best for deg når du er stressa?