I høst slet jeg med å få solgt leiligheten min. Jeg hadde kjøpt meg hus, og dagen etter at jeg la ut leiligheten min for salg, begynte nedgangstidene. Ukene gikk og ble til måneder, og jeg hadde til sammen 18 visninger. Hver eneste gang var det en kjempejobb, med å vaske og tømme leiligheten for personlige eiendeler. Det kom stadig folk, men ingen bud. Hver gang noen som hadde vært på visning slo den fra seg, var det et antiklimaks: har jeg virkelig gjort all denne jobben til ingen nytte?

Jeg følte et vanvittig press og stress rundt det, som økte i takt med at ukene gikk, renten steg og interessenter kom og gikk. Det hjalp heller ikke at prisen på strøm, bensin og mat økte, samtidig som overtakelsen nærmet seg med stormskritt, og tanken på det dyre mellomfinansieringslånet lyste mot meg om nettene.

Alle bekymringene for økonomien min, for hvordan det hele skulle gå, begynte å tære på. Mot slutten var jeg en dårligere versjon av meg selv. Jeg var utålmodig og irritabel på jobb, og kjente nesten ikke igjen meg selv. Stresset fikk frem det verste i meg.

Noen dager og pusteøvelser etter at leiligheten min omsider var solgt, begynte jeg å kjenne meg som meg selv igjen. Perspektivet utvidet seg og jeg hadde bedre kontakt med kroppen min. Heldigvis endte det relativt godt, men hjertet mitt går til alle i lignende situasjoner, og spesielt de som ble stående i dette enda lenger enn meg. For det er lite som er mer skremmende enn å risikere å bli økonomisk ruinert. Den avmakten jeg følte på, og skrekken for å miste alt. Det var en enorm påkjenning.

Har du opplevd noe lignende? Hvordan kjenner du deg når du er under press? Hvordan kjennes det når det løser seg og spenningene slipper taket?