Mannen i internettselskapet: Det lønner seg med litt høyere hastighet, sånn at alle i husholdningen kan bruke det samtidig

Jeg: ja, det setter nok katten min pris på

Jeg har hørt at 40 % av husholdningene i Oslo består av én person. Likevel møter jeg det flertallet av gangene jeg snakker med alle slags telefonselgere og andre: de bare antar at man er flere som bor sammen. Jeg synes det er rart, hvis det stemmer at nesten halvparten av husholdningene ikke har flere enn én.

For meg gjør det litt vondt hver gang. Jeg tror det er litt sårt fordi jeg skulle ønske at jeg bodde sammen med noen. Samtidig kjenner jeg ikke sårheten når jeg får et åpent spørsmål om hvor mange som er i husholdningen; bare når det blir antatt at vi er flere, som om det er den eneste muligheten. Lurer på hvorfor det er sånn?

En del av meg har lyst til å oppdra dem, få dem til å innse hvor feil det er å bare anta det, men den litt modnere delen av meg innser at det er et fåfengt prosjekt. Så pendler jeg mellom de to: en såret del, som er irritert på de andre; og en åpen del, som møter såretheten med vennlighet og nysgjerrighet.

Har du opplevd å bli trigget av lignende antakelser om bosituasjon eller andre forhold?