I luke 8 skrev jeg om ulike måter å lette på det følelsesmessige trykket, og hvordan det kan forebygge bitterhet. Etter at jeg delte den har en av dere delt med meg at det å danse for dem er en sånn måte å gi følelsene/kroppen et rått og direkte uttrykk. Det finnes sikkert en masse andre måter også! Her vil jeg dele hvordan det å være bevisst sine egne tankemønstre også kan være en verdifull tilnærming.
Min erfaring er at tanker som påstår at ting skulle vært annerledes er lite formålstjenlige. For ting er ikke annerledes, de er akkurat som de er. Som en jeg kjenner sa: «Reality doesn’t care if you like it or not». Og jo før jeg klarer å erkjenne det, jo lettere er det å gå videre og ta tak i de tingene jeg faktisk kan ta tak i, fremfor å havne i bitterhet og sløsing av mentale ressurser. Så kan det såklart være sorger over at ting er som de er, og tanker om at jeg skulle ønske at ting var annerledes. Og det er viktig å tillate – alt er selvfølgelig greit – vi har våre grunner til å tenke som vi gjør.
Det er likevel en nyanseforskjell på å ønske seg at ting var annerledes, og å tenke at de burde vært annerledes/ ikke skulle vært som de er. Det første tilfellet handler om å tillate/akseptere sine egne ønsker eller lengsler, mens det andre handler om en slags fornektelse av virkeligheten. I begge tilfeller kan aksept være en nøkkel som kan gi litt mer sjelefred; og kanskje forebygge bitterhet.
Ved å klare å både akseptere meg selv som jeg er, og virkeligheten som den er, har jeg opplevd å gå fra indre kamp og slit til en tilstand av mer ro, harmoni og overskudd. Jeg trenger ikke å like at ting er som de er. Jeg trenger heller ikke å slutte å jobbe for at ting skal endre seg. Og ei heller (med noen unntak) å anta at de skal være sånn for bestandig. Men ved å slutte å kjempe en fånyttes kamp inni meg, gir det en enorm lettelse å bare se sannheten i øynene. Enda som kjip den noen ganger kan være.
NB jeg mener ikke at det er noe galt i å tenke at ting skulle vært annerledes. Dette handler ikke om at man skal være flink til å tenke de rette tankene, slik at det blir nok et område å prestere på. Det handler om at vi kanskje kan få det bedre med oss selv (og omgivelsene) hvis vi slutter å kjempe imot det som uansett ikke kan endres på. Hvis vi slutter å bruke en masse krefter internt på det vi uansett ikke får gjort noe med. Slik at vi har mer krefter til det som faktisk kan gjøres noe med.
«God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
courage to change the things I can,
and wisdom to know the difference.” (Reinhold Niebuhr)
Er det noe du skulle ønske var annerledes i livet ditt? Hva gir det deg å tenke at det ikke burde vært som det er? Hva koster det deg?
