I luke 2 (https://www.mental-hygiene.no/2021/12/03/luke-2-misunnelse/) skrev jeg om misunnelse og om viktigheten av å bearbeide det som ligger under. Men hvordan gjør man det? Alle livets små og store sorger, hvordan hindre at de ender opp som fastfrosset bitterhet? Er det én ting jeg virkelig ikke ønsker, er det å ende opp som bitter. Jeg har sett en del folk som er gamle og bitre og det virker lite forlokkende for både dem selv og omgivelsene.

For meg har det vært viktig å gi sorgene et uttrykk. Gjerne flere uttrykk. Det være seg å sette ord på det, ved å snakke med en venn eller snakke med meg selv (!) eller skrive dagbok; la kroppen få riste det ut eller uttrykke det på sin måte, ved f.eks. TRE (trauma release exercises) eller lignende; eller å gi følelsene et utløp ved å enten gråte eller å uttrykke sinne (NB da mener jeg ikke å uttrykke aggresjonen mot noen andre).

Det later til å herske noen forestillinger i vår kultur om at enkelte følelser er farlig. Mange lærer som barn at man skal la være/slutte å gråte. Og man må for all del ikke vise sinne offentlig. Vi husker alle hva som skjedde da Liv Signe Navarsete ble sint foran noen journalister i 2011, etter å ha fått noen falske beskyldninger mot seg. For de som ikke husker det: hun ble hudflettet i ettertid. Personlig satte jeg pris på at hun viste at hun var sint. Det gjorde at hun fremsto mer som et ekte menneske, og jeg fikk mer respekt for og sympati med henne, både som menneske og politiker. Uansett, poenget mitt er at all denne kollektive angsten for å uttrykke følelser gjør noe med oss. Den gjør at folk kan gå rundt i flere tiår, eller et helt liv, uten å tillate seg å gråte, eller å kjenne på eller uttrykke sinne.

Min gamle lærer i indre arbeid pleide å si: «When it comes to working with your anger, start with the A». Mao, har du sjelden eller aldri forholdt deg til ditt eget sinne, så kan det være en god ide å starte litt forsiktig. Du trenger ikke å åpne opp full vulkan på første forsøk. Men begynne å gi sinnet små uttrykk, f.eks. ved å slå i puter, sparke i sofaen eller vri på et håndkle.

Jeg har hørt noen anekdotiske bevis på at heavy metal-sangere er de mest sympatiske, rolige og minst passiv-aggressive blant oss. Får man skreket ut gruffen, har man mindre behov for å ta den ut på andre? Om det stemmer, vet jeg ikke sikkert, men det jeg vet er dette: Det å slå i en pute, vri et håndkle eller banne og gråte kan virke direkte rensende på den fortvilelsen, frustrasjonen, avmakten eller sorgen som kan bygge seg opp når noe i livet vårt er langt fra slik vi skulle ønske. Og kan på den måten være en viktig nøkkel til å unngå bitterhet.

Hva skulle du ønske var annerledes i livet ditt? Er det noe du er bitter for? Hva ligger under/i den bitterheten? Er det ønsker, lengsler, frustrasjon, fortvilelse, sorg, sinne?  

Følg med for del 2 om å unngå bitterhet…