Alle kjenner følelsen. Kjæresten din har gjort det slutt – for å ta den ene enden av skalaen, eller du har fått en følelse av at du ikke er velkommen et sted eller at noen har noe imot deg. Å kjenne meg avvist er noe av det vondeste jeg vet. Følelsen av å ikke være ønsket, elsket eller foretrukket; at noen velger deg bort, ikke vil ha kontakt, eller rett og slett ikke liker deg.

Jeg husker første gangen jeg fikk høre at det var en person som ikke likte meg. Det var etter et kort møte med en jeg ikke kjente fra før – og i ettertid viste det seg at mislikingen berodde på et par misforståelser – likevel: nesten 25 år senere husker jeg smerten som om det var i går. Han liker meg ikke! Hva er galt med meg? For sånn kan vi fort begynne og tenke. Ser han noe de andre ikke ser? Har han spottet sannheten om meg? Dessverre kunne jeg lite eller ingen ting om mentalhygiene på det tidspunktet, så jeg trodde på alle tankene jeg hadde, og syntes det var en forferdelig opplevelse.

Alle disse avvisningene jeg har opplevd, lite visste jeg at mange av dem bare var fantasier inne i hodet mitt. For jeg har vært en av dem som tolker mye og fort drar slutninger basert på antakelser. En venn svarer ikke på en sms på en dag eller to, jeg tenker «han er sikkert sur på meg». Et familiemedlem er i et grettent humør og jeg begynner å fabulere om hva galt jeg har gjort. En bekjent tar ikke telefonen eller glemmer å svare på en melding og jeg tenker at de har brutt kontakten. Men alt dette er jo bare tolkninger. Jeg vet jo fra meg selv at jeg ofte kan være treig til å svare på meldinger, eller også til og med glemme det helt. Men når tolkeren er ute og i sitt ess, ser den helt bort fra dette. Det er som om den er ute etter å finne avvisninger.

Så for meg har det vært en stor aha-opplevelse å bli bevisst disse tankemønstrene, og se dem for det de er, nemlig antakelser/fantasier. Jeg har lært meg å være mer tålmodig, avvente før jeg begynner å anta det verste. Tenke at folk har sine grunner til å bruke tid på å svare eller å ikke svare. Og når det en sjelden gang iblant er hold i avvisningen – altså at det er en reell avvisning, forstår jeg at det i all hovedsak handler om noe i dem.

For det å bruke andre mennesker som speil er like meningsløst som å la det å kaste terning avgjøre ens egenverdi. Vi mennesker kan være så sinnssykt inni vår egen boble. Vi har våre grunner til å handle som vi gjør, som har fint lite med de vi tilfeldig møter på vår vei å gjøre. Før kunne jeg ta det personlig om en i kassa på Rimi var sur mot meg. Ute av stand til å skjønne at det antakelig hadde nada med meg å gjøre. Og selv om jeg forsto det kognitivt, stakk det likevel, som om en del av meg likevel ikke forsto det.

Jeg mener ikke at det er noe galt i å føle seg avvist, eller at det er noe man ikke burde. For all del, jeg tror man har mer å vinne på å tillate følelser enn å prøve å skyve dem bort. Men følelser kan komme som et resultat av tanker, og det skjer feilslutninger i tankene våre. Så det gjelder å oppdage dem.

Livet har nok av utfordringer, så jeg tenker at vi sparer oss selv for mye ekstra og unødig smerte ved å oppdage når vi driver og bare antar at vi har blitt avvist, uten å ha fakta på bordet. Sjansen er stor for at det er nettopp det, en antakelse. Er man i tvil, hva med å sjekke det ut?

Føler du deg lett avvist? Husker du situasjoner hvor du har trodd at du var det, men så viste det seg i ettertid at det handlet om noe helt annet?