Det er så mye enklere med det vi liker. Jeg husker jeg var i et bryllup for noen år siden, hvor presten forkynte i talen til brudeparet at de skulle «luke i bedet sitt, få bort alt som ikke var roser», altså i overført betydning om følelseslivet deres. Jeg husker jeg tenkte: hjelp, håper ikke de gjør det ved å prøve å manipulere vekk alle «uønskede» følelser.

For hva vil det si å dyrke det gode? Å gjøre gode handlinger og gi fine ord til hverandre, uten tvil. Spørsmålet er hva vi gjør med de følelsene som oppstår inni oss som ikke er roser. De som vi helst skulle ha sluppet. Sinne (se https://www.mental-hygiene.no/2020/12/07/sinne/), frustrasjon, irritasjon, sjalusi, misunnelse, for å nevne noen. Jeg tror jeg hadde en slags fantasi om at de ble borte hvis jeg ignorerte dem. Men jeg er redd de gjør mer skade når de blir undertrykket enn hvis de slippes frem i lyset. Og da mener jeg IKKE at man skal ta det ut på andre! Men å kjenne på dem i oss selv, og bare tillate dem å være der; uten å prøve å få dem vekk ved å late som om de ikke er der eller argumentere for hvorfor de ikke burde være der. Da vil de miste mye av sin makt over oss, og bevege seg ut eller over i noe annet.

Jeg har slitt med kronisk sykdom i mange år, og det var en periode det var spesielt ille. Jeg har en venn som har usedvanlig god helse, han har liksom alt jeg skulle ønske jeg hadde. Misunnelsen jeg næret overfor ham den perioden var så sterk at jeg ikke klarte å ha kontakt med ham. Inntil jeg så hva jeg drev med. Jeg hadde bare merket at jeg hadde noe imot ham og ikke orket å forholde meg til ham. Da jeg innså hvorfor, at jeg var eitrandes misunnelig, begynte ting å bevege på seg. Jeg forsto mer av min egen reaksjon, og jeg kunne begynne å «deale» med misunnelsen min. Jeg fant at det inni den var gjemt en masse smerte over min egen situasjon som var så fortvilet.

Tilsvarende har jeg funnet at ved å virkelig tillate meg å mislike en person, istedenfor å argumentere for hvorfor jeg burde like vedkommende, så har det skjedd en transformasjon. Jeg har ikke bare lært noe om meg selv ved å undersøke hva det var jeg ikke likte (f.eks. om jeg mislikte en person som tok mye plass kunne det skyldes at jeg selv ikke turte å ta den plassen jeg egentlig ønsket), men jeg har kommet nærmere den jeg ikke likte; Begynt å se denne personen klarere, i et nytt lys, ja til og med begynt å like vedkommende ganske godt!

Hvilke følelser skulle du ønske du ikke hadde? Hvordan kjennes det å tillate nettopp en sånn følelse?