Kjærlighetssorg. De fleste har vært gjennom det. Jeg har hatt en del runder opp gjennom årene. Det var et markant skille i sørgetiden da jeg knakk denne koden. De første kjærlighetssorgene kunne vare i ukesvis, ja til og med måneder kunne jeg sørge. Mens første gang jeg virkelig klarte å benytte meg av dette prinsippet, gråt jeg i tre dager og så var det over. Jeg kunne ikke tro det.

Trikset er å skille mellom «uunngåelig smerte» og «unødvendige smerte» som legger ekstra sten til byrden. I tilfellet kjærlighetssorg kan den uunngåelige smerten være f.eks. den rene hjertesmerten over tapet av den man var glad i, eller følelsen av skuffelse og savn. Den unødvendige smerten kommer fra tanker som «Jeg var vel ikke verdt å elske», «jeg kommer aldri til å møte noen som er like bra igjen», «kanskje jeg aldri får meg kjæreste igjen», «nå kommer jeg til å være ulykkelig i lange tider fremover». Disse tankene er både fake news og skrekkscenarier; vi har ikke noe belegg for dem. Likevel tenker vi dem og tror på dem. Den første kjærlighetssorgen jeg hadde hvor jeg klarte å praktisere å avhende/ gi slipp på enhver unødvendig tanke var en utrolig opplevelse. Jeg kjente bare på sorgen i dens rene form og observerte hvordan den jobbet seg gjennom meg. Hver gang en unødvendig tanke prøvde seg, sendte jeg den vennlig vekk.

Kjærlighetssorg var bare et eksempel. Det samme gjelder selvfølgelig i andre vanskelige situasjoner. Jeg har hørt folk som nylig har mistet noen de var glad i si «Jeg kommer aldri til å bli lykkelig igjen». Det kan vi ikke vite. Og det er å strø salt i såret i en situasjon som allerede er veldig vanskelig og vond; det siste man trenger da er ekstra tanker som gjør det verre. Tenk igjen på hvordan du hadde reagert om noen andre hadde sagt noe sånt til deg.

Mange snakker om å «tenke positivt», jeg antar at det betyr å være optimistisk. Hvis jeg må velge mellom optimisme og pessimisme, velger jeg lett optimismen. Men hvorfor låse oss til å være spåkoner når vi egentlig ikke aner hva som kommer til å skje? Ingen av oss vet hva som skjer i morgen. Og kanskje er det noe litt skremmende over nettopp det? (Men også noe befriende og spennende, synes jeg!) Jeg vil slå et slag for å tenke hverken «positivt» eller «negativt», men å «tenke nøytralt», altså å forbli åpen for at vi ikke vet. Hvorfor tro på fantasier når det eneste vi vet er at vi ikke vet?  

Hvilke usanne tanker har lagt sten til byrden for deg i en tøff situasjon?