I mange år undertrykket jeg mitt eget sinne – og det hender jeg gjør det fortsatt. Som barn fikk jeg inntrykk av at sinne var noe litt farlig, noe som kunne skade eller såre folk (og jeg vet at jeg ikke er alene om det). Dette er en gedigen misforståelse! Og den ligger i skillet mellom det å «være sint» og å «ta ut sinnet». Det er ikke farlig, og ingen blir heller såret eller redd, om du kjenner på ditt eget sinne (å uttrykke det i hytt og gevær kan derimot få uønskede konsekvenser). Det som er farlig med sinne er å undertrykke det. Da blir det liggende i underbevisstheten og ulme og vokse seg større (og før eller siden tyter det ut som passiv aggressivitet eller noe annet snacks). Og paradokset er at jo mer vi tillater oss å kjenne på at vi er sinte, jo mindre behov får vi for å ta det ut på andre mennesker. Ganske kontraintuitivt, eller hva?

Sinne er egentlig en fantastisk følelse – det er så mye energi og kraft i den! Og den kan være ganske deilig å kjenne på hvis man ikke er redd for den. Når jeg blir sint nå, prøver jeg å bare tillate sinnet å være der og kjenne på det; ikke blande meg inn i det ved å argumentere for at jeg ikke burde være sint, bare observere det. Noen ganger vil det at jeg slår litt i en pute eller foretar meg en handling, mens andre ganger er det veldig fornøyd med å bare ha blitt sett og glir vekk gradvis eller like plutselig som det kom.

(NB det å tillate en følelse som sinne å være der uten å foreta seg noe må ikke forveksles med det å foreta seg noe ute i verden! Blir du sint av at barna i Moria lider, så foreta deg for all del noe.)

Hva gjør deg sint?